Denne bloggen har flyttet til:

pyrrho.blogging.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mitt første innlegg på VGB handlet om det jeg anså som fascistiske holdninger fra FIFA da de straffet Paolo DiCanio for hans romerhilsen. Da jeg skrev artikkelen var jeg ganske sikker på at jeg hadde "rett", men noen av kommentarene jeg fikk gjorde at jeg måtte innse at mitt resonnement ville gjøre oss alle til fascister. Skal man tillate alle slags ytringer hvor som helst? Svaret er selvsagt nei. Noen rom må kunne beskyttes fra enkelte typer ytringer. FIFA må selvsagt kunne avgjøre hvilke retningslinjer for adferd som tolereres i deres fora. Hvis DiCanio brøt FIFAs regler, da har han god grunn til å vente seg reaksjoner. (Hvorvidt reglene er gode/hensiktsmessige er en annen sak.)

Regler og retningslinjer er til for å regulere forholdet mellom de som styrer og de som blir styrt. Det er det samme prinsippet som gjelder for rettsstaten, bare i en annen skala. Når man trer inn i et forum som er styrt av retningslinjer, da inngår man en kontrakt; så lenge jeg overholder reglene skal jeg beskyttes fra sanksjoner. Det er også et godt prinsipp at reglene ikke skal gi stort rom for fortolkning. Dette er åpenbart; hvis reglene gir rom for skjønn, da er kontrakten en carte blanche. En regel som gir stort rom for tolkning undergraver sin egen eksistensberettigelse. Ingen vil underskrive en slik kontrakt med viten og vilje.

Det totalitære er antitesen til det vestlige frihetsideal. Det totalitære foretrekker vilje foran fornuft, absolutisme foran relativisme, makt foran kompromiss, sensur foran dialog, retorikk foran argumentasjon. Det totalitære respekterer ikke lover og regler (som sosiale kontrakter, red. anm.), for de er bare egnet til å legge bånd på makthaveren. De totalitære holdninger kjennetegnes, fremfor alt annet, ved at man er villig til å bryte en kontrakt fordi man kan, fordi man har makt til å gjøre det.

Og når man sensurerer den som peker på totalitære holdninger, da bekrefter man samtidig hans påstand.

All things are subject to interpretation; whichever interpretation prevails at a given time is a function of power and not truth.
- Friedrich Nietzsche

Takk for meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ah but a man never got a woman back
Not by begging on his knees
Or I’d crawl to you baby
And I’d fall at your feet
And I’d howl at your beauty
Like a dog in heat
And I’d claw at your heart
And I’d tear at your sheet
I’d say please, please

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så godt som alle synes dobbeltmoral er avskyelig. De fleste av oss er også i stand til å se dobbeltmoral, fra tid til annen, i handlingsmønsteret til et hvilket som helst annet menneske. Denne erkjennelsen bør medføre en viss skepsis til ens eget moralske rulleblad, eller til ens eget uttalte moralsyn.

I de tilfellene hvor vi mener bestemt å kunne påvise en motsetning mellom ord og handling hos andre mennesker, er det sjelden hensiktsmessig å påpeke en slik observasjon. I de fleste tilfeller vil folk automatisk gå i forsvarsposisjon og innta en fiendtlig instilling til sin velgjører. Vi liker ikke å innrømme feil, og langt mindre liker vi å bli fanget i selvmotsigelser.

Men siden vi tross alt oppriktig mener at dobbeltmoral er en uting, vil det ikke da være naturlig å begynne med å gå i oss selv? Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi virkelig aldri handler i strid med vår uttalte overbevisning? Hvis man tar problemet med dobbeltmoral på alvor, da må vi ta vår egen dobbeltmoral på alvor. Man må være sin egen skarpeste kritiker, man må tørre å se seg selv utenfra.

Tidligere i år ble det kjent at vinneren av Nobels litteraturpris fra 1999, den tyske forfatteren Günther Grass, hadde tjenestegjort i SS mot slutten av 2. verdenskrig. Det er lett å fordømme ham på bakgrunn av denne informasjonen, men er det mulig å virkelig forstå et slikt valg når vi er så tynget av etterpåklokskap? Hvem kan helt ærlig og oppriktig si at man ikke selv ville valgt slik, om man selv var i Grass’ situasjon?

I fjor kom filmen om Hitlers siste dager, Der Untergang, på kino. Den scenen som gjorde sterkest inntrykk på meg var intervjuet med en av Hitlers sekretærer, det som ble vist etter selve dramatiseringen. Hun sa at hun helt ærlig ikke ante hva som foregikk i konsentrasjonsleirene. Det er lett å avfeie henne som apologet for seg selv, men det er langt mer instruktivt å tenke gjennom alternativet. Hva er det jeg ikke vet? Hvordan vil historien dømme meg? Hva kan jeg gjøre for å hindre urett i min tid? Dette er konsekvensen av å ta dobbeltmoralen alvorlig. Alt annet er hykleri eller dårskap.

In 1919 I saw The Trojan Women acted at the Old Vic. There is an unbearably pathetic scene where Astyanax is put to death by the Greeks for fear he should grow up into a second Hector. There was hardly a dry eye in the theatre, and the audience found the cruelty of the Greeks in the play hardly credible. Yet those very people who wept were, at that very moment, practising that very cruelty on a scale which the imagination of Euripides could have never contemplated. They had lately voted (most of them) for a Government which prolonged the blockade of Germany after the armistice, and imposed the blockade of Russia. It was known that these blockades caused the death of immense numbers of children, but it was felt desirable to diminish the population of enemy countries: the children, like Astyanax, might grow up to emulate their fathers. Euripides the poet awakened the lover in the imagination of the audience; but lover and poet were forgotten at the door of the theatre, and the lunatic (in the shape of the homocidial maniac) controlled the political actions of these men and women who thought themselves kind and virtuous.

- Bertrand Russell, On The Value Of Scepticism

Hvem ser ikke de slående parallellene til vår egen tid?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I serien "tankespinn utnytter sannsynlighetsregning på det groveste for å overbevise folk om at rasjonelle argument er mye sikrere enn synsing og intuisjon" presenterer vi idag:

Bursdagsparadokset! (som selvsagt bare kalles et paradoks fordi resultatet høres så usannsynlig ut ved første innskytelse)

• Hvor mange mennesker må være samlet for at sannsynligheten for at minst to av dem har bursdag på samme dag overskrider 50%?
• Eller motsatt; hvor stor er sannsynligheten for at minst to personer i en gruppe på 60 har bursdag samme dag?

Leseren oppfordres til å tippe først, og så evt. regne etterpå. Poenget er ikke at du eller jeg er veldig flink i matte, men at de fleste av oss er ganske dårlige til å gjette og derfor tar feil ganske ofte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I serien "tankespinn forsøker å lære alle å tvile på seg selv litt oftere" presenterer vi idag bayesisk sannsynlighetsregning. (Noen kaller det bayesiansk statistikk, fra engelske Bayesian, men det ser jeg bare som en bekreftelse på den lite kontroversielle antagelsen om at matematikere er flinkere i matematikk enn i språk.) Her kommer tankeeksperimentet:

En gitt HIV-test gir riktig resultat med 90% sannsynlighet. Det vil si at en som er HIV-positiv vil få positivt utslag på testen i 9 av 10 tilfeller, og en som er HIV-negativ til få negativt utslag på testen i 9 av 10 tilfeller.

I landet Miramarmora er 1% av befolkningen HIV-positive. For å teste om noen er HIV-positive bruker de testen som er nevnt over (den med 90% treffsikkerhet).

En vanlig innbygger i Miramarmora går for å ta en HIV-test. Testen gir positivt utslag. Hva er sannsynligheten for at denne personen faktisk er HIV-positiv?

Svaret er (med forbehold om at jeg kan ha regnet feil) ca. 8%.

Hvordan er det mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Statistikk og sannsynlighetsregning har vært en av mange wake up calls hva angår mitt syn på verden. Vi liker jo, mange av oss, å tro at vi alltid har rett ved første innskytelse, men akk så ofte intuisjonen lar seg lure i møte med virkeligheten. Denne innsikten gir ekstra grunn til å være vel så kritisk til seg selv som til andre. Her er et lite tankeeksperiment:

Tre personer sitter i fengsel, isolert fra hverandre. De vet ingenting om hverandre, og de kan ikke kommunisére med hverandre. En dag får de vite at det er blitt bestemt at to av dem skal slippes fri dagen etter. De får ikke vite hvem som skal slippes fri, og det er grunn til å anta at dette utvalget er gjort helt tilfeldig. Sannsynligheten for at en gitt fange skal slippe fri er altså 2/3.

En av fangene snakker med en fangevokter, og sier: "Jeg vet at minst én av de andre to skal slippes fri, uansett om jeg slipper fri eller ikke. Kan du fortelle meg navnet på én av dem som skal slippes fri, uten å nevne meg?"

Fangevokteren tenker seg om, og så hvisker han et navn til denne fangen. Med ett blir fangen svært bedrøvet, for nå har sannsynligheten for at han selv skal slippes fri sunket fra 2/3 til bare 1/2.

Hvordan er det mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sannsynlighetsregning er gøy. Særlig når man får uventede svar. Sjekk ut dette resonnementet:

Det har levd ca. 9.6e10 mennesker på jorden.

Sannsynligheten for at en gitt mann får en sønn er ca. 5/8.

Sannsynligheten for at en gitt mann vil bli far til et stamtre på 100 suksessive sønner er dermed (5/8)^100 = 3.9e-21

Sannsynligheten for at dette har skjedd, rent historisk, er derfor 9.6e10*3.9e-21 = 3.7e-10. Det er altså svært lite sannsynlig.

Likevel har alle levende menn et stamtre av (minst) 100 suksessive fedre.

Hvordan er det mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjøpte Almost Famous og The Seeger Sessions idag. Jeg kjøpte Springsteen-plata fordi en venn av meg anbefalte den, men jeg har fått høre av visse andre at de foretrekker "stadionrocken" hans. Den samme "visse andre" har forøvrig uttalt at han foretrekker Springsteen foran Neil Young, hvilket åpenbart er blasfemi, men jeg skal forsøke å utvise toleranse..

Nå har jeg sett Almost Famous igjen. Den var bedre enn jeg husket, og jeg husket at den var bra.

Da jeg så filmen ikveld gikk det plutselig opp for meg at Cameron Crowe må være en utrolig stor Neil Young-fan. Når Will tar farvel med Stillwater på en flyplass i slutten av filmen, er bakgrunnsmusikken en akkustisk/instrumental variasjon over Youngs Cortez The Killer (fra Zuma, 1975). Og så har vi selvsagt den åpenbare Everybody Knows This Is Nowhere under festen i Tupalo. Neil er også representert i platesamlingen til søsteren, og på en plakat på veggen i soverommet til Will.

På den første konserten med Stillwater (når Will nettopp har møtt bandet) får vi se bilder fra scenen ut mot publikum. Det ligger en rose der, og en fyr foran scenen rekker opp en arm:

http://en.wikipedia.org/wiki/Time_Fades_Away

Tilfeldig? I think not. Time Fades Away kom ut i 1973 (men er ikke relansert på CD) og var et live-album fra turneen samme år.

I filmen hevder Lester Bangs at rock’n'roll er i ferd med å dø ut fordi rockestjernene tar seg selv så høytidelig og blir "glorified" av ukritiske rockejournalister. Jeg deler Bangs syn på hva rock dreier seg om. La meg sette dette synet i kontekst:

Time Fades Away-turneen kom i kjølvannet av det kommersielle høydepunktet i Neil Youngs karriére (Harvest, 1972), og de som kjenner historien vet hvordan han tok markant avstand fra dette. Neil avskydde statusen som superstjerne, og han hatet de store stadionkonsertene. Springsteen, derimot, er en mann vi også kjenner som "the boss". (Hører jeg folk hviske "glorification"?) The Seeger Sessions er på ingen måte noen typisk Springsteen-plate; det er den svulmende "stadionrocken" han er kjent for. Er det noen tvil om hvem Lester Bangs ville foretrekke?

Hey Hey, My My
Rock and roll can never die
There’s more to the picture
than meets the eye
Hey Hey, My My

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/09/20/477320.html

Det ser faktisk ut som Paul Nelson ikke mener at ID skal kalles vitenskap. Han sier hvertfall eksplisitt at "teorien" ikke skal undervises i "science classes". Det er jo betryggende. Jeg håper han understreker dette for sine religiøse tilhørere når han avholder foredrag. Han forsøker likevel stadig å presse ID inn i rammene for hva som kan kalles vitenskap, så dette er vel heller et eksempel på en selvmotsigelse.

På spørsmål om religionens "infinite regress" synes jeg Nelson har et poeng (credit where credit’s due?). Vitenskap er også bygget på fundamentale antagelser, og vi har ingen absolutte referanser (kanskje med unntak av Cogito Ergo Sum). Dette forklarer likevel ikke hvordan ID eventuelt skal passe inn i det vitenskapelige paradigme. Nelson må gjerne foretrekke sitt religiøse paradigme, men han har likevel ikke grunnlag for å kalle ID vitenskap.

På direkte spørsmål om hvilke hypoteser ID produserer svarer Nelson følgende:

1. In the newest issue of the journal Nature Reviews Microbiology, there’s an article by two scientists challenging Michael Behe’s hypothesis that the bacterial flagellum — a molecular machine consisting of a motor and a long, whip-like propeller — is irreducibly complex. (An irreducibly complex system needs all of its parts to function, and cannot be reached in a step-by-step Darwinian pathway.) That’s the ordinary process of science. One person puts forward a hypothesis for testing; others challenge it.

Her unnviker han spørsmålet, og snakker i steden om hvordan han mener evolusjonsteorien er motbevist. Nelson viser dessuten at han holder et utdatert syn på hva som kan kalles vitenskap. Siden vi på det nåværende tidspunkt ikke kan forklare hvordan et "irreducibly complex system" kan oppstå gjennom evolusjon, konkluderes det implisitt at evolusjonsteorien er feilaktig. Det var dette naive synet Lakatos kritiserte Popper for å holde. Man skal selvsagt være kritisk til Darwins teori, men feilen kan også ligge i teorien om at de nevnte organismene er "irreducible" eller antagelsen om at slike organismers eksistens er inkompatibelt med evolusjon. Det er derfor direkte uvitenskapelig å hoppe til konklusjonen om at ID må være tilfelle.

Videre skriver Nelson:

2. In a forthcoming issue of the journal Gene, molecular biologist Emile Zuckerkandl of Stanford Univ provides a *løng* (over 10,000 words) article testing various design ideas (such as irreducible complexity).

Hvem lar seg overbevise av dette? Jeg vil svært gjerne høre hvilke testbare hypoteser ID produserer, og jeg forventer at Nelson ser seg istand til å svare direkte på et så fundamentalt spørsmål. I steden benytter han seg av en versjon av argumentum ad populum; han henviser til en, for øyeblikket, utilgjengelig ekspert. Dette vitner i beste fall om uvitenhet, i verste fall er det et tegn må manglende respekt for leserne.

Nelson kan retorikk, ingen tvil om det. La oss håpe at ikke alt for mange lar seg rive med av store ord og finpusset teknikk. ID ser fortsatt ut som en pseudoteori.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende