Jeg har merket meg oppstyret rundt Paolo DiCanios romerhilsen i det siste, og nå sist har han faktisk også blitt straffet for det. Avisene skriver mye om hva hilsenen skal bety og hvordan han vil/bør/skal straffes, men jeg har ennå ikke sett noen skrive om hva det innebærer å faktisk straffe ham for dette. Det er et særdeles interessant spørsmål.

La meg først stadfeste det åpenbare:
Paolo DiCanios hilsen er en klar en henvisning til fascismens symbolikk. Fotballforbundet slår ned på dette fordi de ønsker å ta avstand fra fascismen. Det forbeholder seg retten til å velge hvilke ytringer som tillates i forbundets fora. Samtidig er reaksjonen også helt klart i strid med hva som kan kalles ytringsfrihet. DiCanios hilsen er vitterlig ikke mer enn en ytring, og han blir straffet for det.

Det kan være greit å tenke litt over hva ytringsfrihet er, jeg er redd det er mange som overser dens betydning i disse dager. Ytringsfrihet er en naturlig forlengelse av hva som kan kalles skeptisisme; erkjennelsen om at man ikke vet sannheten. Denne erkjennelsen er av særlig betydning i saker hvor det ikke finnes konkluderende beviser den ene eller den andre veien, f.eks. politikk. Ytringsfriheten er da en sikkerhetsmekanisme som skal garantere at vi ikke hindres i å høre alternative meninger, at vi ikke skal skjermes fra alternative sannheter.

De fleste vil si seg enig i at det er et avgjørende trekk ved fascismen at man ikke tillater ytringer som er i strid med autoritetenes oppfatninger. Det samme gjelder for mange andre styrer vi normalt er i opposisjon mot. Vi bruker gjerne ytringsfriheten som ideal når vi vurderer hvor "godt" et samfunn er. Bruker vi ikke f.eks. ytringsfrihetens ideal som standard når vi kritiserer Kina eller Cuba eller den tidligere østblokken?

Et viktig poeng, om vi nå ikke skal henfalle til selvforherligelse, er at ytringsfrihetens ideal er uavhengig av hva som blir ytret. Ytringsfriheten handler om å sikre retten til å ytre seg i strid med opinionen, i strid med vedtatte sannheter, i strid med autoritetenes holdninger. Dette er åpenbart, men det glemmes lett. Det er få ideologier som er så kontroversielle som fascismen. Da må vi huske at det er nettopp dette ytringsfrihet dreier seg om.. fascistens rett til ytring i det anti-fascistiske samfunn.

Da står vi igjen med to paradoks, sett på bakgrunn av den siste tids hendelser i Italia. Vi har en fascist som benytter seg av sin demokratiske rett til ytring av et ikke-demokratisk budskap. Og så har vi de selverklærte demokratene som inndrar demokratiske rettigheter for å beskytte oss mot fascistisk propaganda.

At Per Ravn Omdal, det italienske fotballforbundet og en rekke andre høytstående personer tar til orde for å straffe DiCanio vitner om forakt for ytringsfriheten. Det å nekte DiCanio å ytre seg er å ta i bruk et sentralt virkemiddel fra ideologien de hevder å være imot. De som støtter reaksjonen mot DiCanio ligger nærmere fascismen, rent ideologisk, enn de av oss som mener DiCanio bør få hilse som han vil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende