av
in onsdag, august 23rd 2006 Lagret under:
etikk,
filosofi,
språk
Nå har disse tankene fått ligge lenge nok. Tid for oppsummering.
Igår så jeg K-PAX på tv. Den handler om en intelligent skapning fra et annet solsystem som besøker jorden og havner på en psykiatrisk institusjon. Filmen er full av morsomme betraktninger om jorden, mennesker og universet. En av kommentarene jeg bet meg merke i var at "alle levende vesener i universet vet forskjellen på rett og galt". Food for thought…
Hypotesen jeg har utviklet i de foregående innleggene innebærer at en handling ikke kan være "god" eller "dårlig" i seg selv. Handlingen må vurderes i lys av et mål, og det finnes ingen absolutt standard som avgjør om et mål er godt eller dårlig. Dette er dårlig nytt om man er motstander av pluralisme, men det trenger ikke bety at vi må slutte å snakke om moral. Svein Halvor tok poenget da han skrev:
"Man kan vel godt omformulere et kategorisk imperativ til et hypotetisk, ved å legge til «Hvis du vil leve moralsk, så bør du …»." Vi kan selv definere hva det vil si å "leve moralsk". Det blir en semantisk konstruksjon; et verktøy for å kunne analysere sosiale situasjoner.
Jeg har moralske følelser. Noen handlinger gir meg dårlig samvittighet, mens andre handlinger gir meg en god følelse. En god teori om moral må på en eller annen måte gjenspeile disse følelsene. Vi kan selvsagt prøve å forklare moralske følelser reduksjonistisk; som en funksjon av impulser i nervecellene i hjernen min, men det blir både for detaljert og for komplisert. Vi vil ha en teori som er intuitiv og danner en isomorfi med vår faktiske opplevelse av moral.
Både Kant, Bentham og Rawls (og en rekke andre) passer inn i et slikt moralskjema. Kant ser moral som en konsekvens av fornuften, Bentham forklarer moral som funksjon av nytte, og Rawls sammenligner moral med en kontrakt inngått i uvitenhet om sine omstendigheter. Nietzsches moralfilosofi gir også mening i et slikt perspektiv; å handle moralsk dreier seg om å fullbyrde sin egen vilje. Alle teoriene er like gyldige, men noen "stemmer" bedre med vår oppfatning. Når jeg bruker ordet "rettferdighet" så mener jeg noe helt bestemt. Både Kant og Rawls teorier passer bra med hva jeg mener med "rettferdighet", Nietzsches definisjon passer ikke.
Bertrand Russell tok opp dette temaet i en anekdote i History of Western Philosophy. Historien dreier seg om kontrasten mellom Buddhas kjærlighetsfilosofi og Nietzsches maktfilosofi, og hvordan man kan argumentere for den ene eller den andre retningen. Russell avslutter med å skrive:
"I dislike Nietzsche because he likes the contemplation of pain, because he erects conceit into a duty, because the men whom he most admires are conquerors, whose glory is cleverness in causing men to die. But I think the ultimate argument against his philosophy, as against any unpleasant but internally self-consistent ethic, lies not in an appeal to facts, but in an appeal to emotions. Nietzsche despises universal love; I feel it the motive power to all that I desire as regards the world." [min kursiv]
Å forstå hva etikk er innebærer å forstå at vi selv kan definere innholdet i vårt moralske vokabular. Samtidig kan man risikere å isolere seg fullstendig fra dialog med andre mennesker om man ikke definerer med omhu. Dialogen er en øvelse i gjensidig forståelse og forutsetter et samkjørt nomenklatur. Derfor er det helt avgjørende at man gjør rede for hvilken moralteori som ligger til grunn, om man ønsker å benytte ord som "rett", "galt", "godt" og "ondt".
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
