Holder på å lese Rousseaus Discourse on Inequality. Her diskuterer han først hva som er "naturlig" i mennesket, kontra hva som er en konsekvens av å vokse opp i det sivile samfunn. En egenskap han mener er dypt rotfestet fra naturens side er empati. Han mener at selv dyr føler ubehag ved å se andre individer fra sin egen art lide. Videre skriver han:
"Such is the pure movement of nature, prior to all reflection; such is the force of natural pity, which the most vicious immorality still finds hard to overcome – for every day we see in our theaters persons moved, and even weeping, at the sufferings of a poor wretch who, were he in the tyrant’s place, would only increase the torments of his enemy." [1]
I en senere revisjon av teksten la han til følgende fotnote:
"They are like the bloodthirsty Sulla, who was so sensitive to suffering he was not responsible for, or like Alexander of Pherae, who dared not attend the performance of any tragedy, lest he be seen sobbing with Andromache and Priam, although he could listen impassively to the screams of all the citizens whose throats were cut daily on his orders." [ibid]
Jeg har alltid vært fascinert av menneskers tilsynelatende endeløse kapasitet for dobbeltmoral, og dette er et glimrende eksempel. Hvordan ville verden sett ut om de som har makt var istand til å se verden fra øynene til sine ofre? Hvordan hadde du og jeg vært som forbrukere? Tør du tenke tanken?
[1] Rousseau, Jean-Jacques [1755] (1994): Discourse on Inequality, Oxford University Press, side. 46
Ingen kommentarer In " Dobbeltmoral og empati "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
august 30th 2006 at 8:29 am
Hei Christian
Både menneskers dobbeltmoral og spørsmålet om arv vs miljø er spennende når det diskuteres om hva som er menneskets natur. Ofte når man streifer innom dette temaet vil man oppleve at folk har bestemt seg for hva som er menneskets natur ut i fra en meget snever vurdering av folks adferd.
Noe av problemet med å anta menneskets natur er at menneskers adferd varierer veldig fra individ til individ, helt fra ekstrem selvoppofrelse, og da ikke bare for seg seg selv og sin familie, og ekstrem kynisme.
Gitt en generell menneskelig natur som gjelder for mennesket som art må nødvendigvis dette store spriket forklares med miljøet som det enkelte individ vokser opp i. Dette bekreftes ved at et voksent menneskes adferd ofte kan ledes tilbake til oppveksten, som gir utformingen av individets moralske kodeks.
Moralen og etikken, mener jeg, følgelig ikke kan ligge i menneskets natur, da det som er menneskets natur må være medfødt og felles for alle mennesker.
Menneskets natur, i likhet med alle andre levende vesners natur, er knyttet til overlevelse. Her har vi både flokkmentalitet og individualitet. På den ene siden dreier det seg om å sikre seg selv, og på den andre siden en erkjennelse av at individuell sikkerhet oppnås best gjennom tilknytning til flokken.
Følelsen av empati ligger i menneskets natur pga dette. Empati er et uttrykk for at et angrep på flokken også er et angrep på en selv. Truslene mot flokken deles kollektivt, selv når den rammer enkeltindivider i flokken.
Dobbeltmoralen kan også spores til dette, og er også en del av vår natur. For det første er ikke menneskeheten en helhetlig flokk, men fraksjonert i en rekke flokker, og undergrupper innen her igjen. Flokkfølelsen kan gå på tvers av disse båndene gitt at de andre flokkene ikke er rivaler eller trusler. Så fort det blir rivalisering viser det seg at man ofte tolererer overgrep mot de andre som man selv aldri ville tolerert ovenfor seg selv eller sin egen flokk.
Det er videre slik at individer som er usikre eller utrygge i sin egen flokk kan utvise dobbeltmoral ved å søke tilflukt i en alternativ gruppering, evt dobbeltmoral ved å forsøke å sikre seg selv i mangel på kollektiv sikkerhet. Vi ser dette klart i forskjellen på kriminalitet mellom svært individualistiske samfunn og samfunn preget av sterke kollektive bånd. Man kan sammenligne f eks voldskriminalitet mellom USA og Storbritannia, osv.
Selv om tyrannen er i stand til å høre på sine motstanders smerteskrik vil de fleste tyranner også føle dyp smerte over den lidelse som kan ramme andre. Dette bekrefter moralen og etikkens forankring i menneskets flokknatur.
Kunne sikkert skrevet mer om dette temaet, da det opptar meg veldig, men akkurat nå er jeg på jobb.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 10:09 am
Takk for en interessant og utfyllende kommentar.
Hvordan klarer du å forsone deg med tanken om at den avskyelige dobbeltmoralen er en del av menneskenaturen? Blir du ikke deprimert og/eller apatisk?
“Jeg er vist kommet på en feil klode!”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 12:31 pm
Apatisk? Tja. Jeg er nok ganske så frustrert over hvordan verden er i dag. Men jeg har det til vane å ignorere problemer jeg uansett ikke kan gjøre noe med.
Men som jeg sier så er menneskets adferd et uttrykk både for arv og miljø. kombinasjonen av arv og miljø påvirker igjen den moralske standarden. Egentlig så er dobbeltmoral et litt kunstig uttrykk, da moral dreier seg om hvordan du etterlever dine etiske verdier. Dobbeltmoral er jo å gjøre det motsatte.
Vi har, som jeg i det forrige innlegget skrev: både en kollektiv og en egosentrisk side av arven. Dette går på overlevelse, der det dreier seg om å sikre seg selv, og erkjennelsen om at vi sikrer oss selv best ved å tilhøre en flokk, eller samfunn om du vil.
Siden dette har med arv å gjøre vil jeg anta at dette er noenlunde likt for alle mennesker, hva gjelder styrken på de to delene av.
Innen miljøet man lever i kan man dyrke fram verdier som enten styrker den kollektive eller egosentriske delen fra arvens side. Eksempelvis vil et samfunn uten kollektiv sikkerhet medføre at samfunnets medlemmer oftere vil være villige til å skade andre for sin egen berikelse. Derimot vil man i samfunn som tilbyr gode kollektive velferdsordninger oppleve at folk sjeldnere vil være villige til å krenke andre for å fremme egne mål. Som sagt bekreftes dette ved å se på kriminalstatistikk fra land med de ulike verdiene som framtredende.
Dobbeltmoral, og graden av dobbeltmoral i samfunnet er et uttrykk for at arv og miljø er i utakt. Man finner noe riktig, men gjør likevel det motsatte. For eksempel så vil man føle en lojalitet til flokken, og vet at man ikke må svikte de som stoler på deg. Men dersom flokken ikke tilbyr den sikkerhet individene trenger så øker sannsynligheten for at individer vil svikte flokken for på en annen måte å skaffe seg sikkerhet. Da har du dobbeltmoral, du vet hva som er riktig, men gjør det motsatte, fordi realitetene i situasjonene gjør det mer fordelaktig å opptre umoralsk.
For å konkretisere eksempelet litt:
Du lever i et totalitært samfunn, der myndighetene er ute etter å fengsle, torturere og drepe sine motstandere, og i kampen mot opposisjonen tilbyr store belønninger til de som kan gi info om slike folk. En venn av deg er aktiv i opposisjonsmiljøet. Ville du angitt han?
Svar på det spørsmålet ut i fra følgende to situasjoner:
1. Du har en sikker framtid, og har det stort sett trygt og godt.
2. Du er arbeidsledig, ingen trygdeordninger finnes i samfunnet ditt og snart blir du kastet på gaten fordi du ikke har nok penger til å betale husleien.
Den moralske standarden varierer fra person til person, og noen i situasjon 1 vil nok angi sin venn, og noen i situasjon 2 vil nok ikke røpe kameraten. Men i det store bildet er det vel ganske opplagt hvordan dette vil fordele seg.
Andre situasjoner kan også brukes. Som f eks at du har fordeler av det sittende regimet, du er selv opposisjonell, du er selv redd for å bli tatt osv.
Frykt er generelt den viktigste faktoren for umoralsk opptreden. Frykten driver deg til å prøve å sikre deg selv, uten tanke på konsekvensene for andre.
I det store bildet mener jeg derfor at dobbeltmoralen er et sykdomstegn for samfunnet, og ikke det jeg vil kalle en normaltilstand. Dobbeltmoralen vil nok alltid være der, men med et sunt samfunn kan dobbeltmoralen reduseres til et minimum.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 3:17 pm
Først en liten semantikkdigresjon:
Jeg mener begrepet dobbeltmoral er svært dekkende, også ifølge din definisjon av moral, fordi det dreier seg om å ha to måter å vurdere etiske retningslinjer: Én for seg selv, og én annen for alle andre.
Jeg kjøper argumentet om at frykten øker graden av dobbeltmoral i samfunnet. Da jeg leste om Alexander of Pherae var det første som slo meg: Han må ha vært fryktelig redd for folket “sitt”. Hvorfor skulle han ellers ta seg bryet med å slakte dem?
Samtidig; hvis miljøet har formet deg på en slik måte at du ikke kan unnslippe frykten, hvis dobbeltmoralen går over i det patologiske, hvordan skal andre forholde seg til dette? Frykten og dobbeltmoralen er jo i seg selv hinder for å skape et samfunn hvor disse problemene kan reduseres til et minimum. Hvilket paradoks?!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 3:24 pm
Frykten, kombinert med et “splitt og hersk”-system utgjør et hinder for å skape et bedre samfunn. Dette er essensen i de fleste despotier. (en del av dem benytter også religion)
Men frykten trenger ikke å utelukkende gi kortsiktige handlinger. Frykten kan også drive deg sammen med andre som deler din frykt, og som sammen kan jobbe for å løse de problemene vi har. Dette er bakgrunnen for alle de progressive bevegelsene verden har sett.
Jeg ser poenget ditt angående begrepet dobbeltmoral. Men dobbeltmoral er samtidig bare et uttrykk for umoral. Dobbeltmoral er på sett og hvis en underkategori av begrepet umoral. Men all umoral er i grunn dobbelmoral. For dersom det ikke er dobbelmoral så må vedkommende være amoralsk.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 3:50 pm
Åh, hva er “umoral” da? Det ordet tror jeg aldri jeg har brukt.
La oss ta noe mer håndfast, om vi nå skal forfølge dette: Er Nietzsches moralsyn umoralsk, dobbeltmoralsk eller ingen av delene?
Jeg velger å ikke kalle ham dobbeltmoralsk, fordi han har tatt et ufravikelig standpunkt til hva som er godt og ondt. Nietzsche ville aldri latt seg fange i en selvmotsigelse.
Det blir litt som med Klassekampen kontra andre aviser; ingen av dem er objektive, men Klassekampen unngår dobbeltmoralen ved å være ærlig om sin bias.
Nå skal det nevnes at Alexander of Pherae ikke ville vært et bedre menneske om han hadde lest Nietzsche, så konklusjonen må vel være at det er _umoralen_ som først og fremst er forkastelig. Kanskje er det denne manglende forståelsen for sitt eget handlingsmønster som gjør dobbeltmoral så patetisk i tillegg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 4:41 pm
Umoral er det motsatte av moral. Men mulig umoralsk er når noen bryter med din moral, mens dobbeltmoral er når noen bryter mot sin egen moral.
Nietzsche var ikke dobbeltmoralsk nei.
Hva gjelder Alexander av pherae så levde han vel etter machiavelliske prinsipper? Riktignok før machiavelli, men likevel. mange mner at kongene skal være over loven, og også at kongen har sin makt fra gud. Følgelig kan han gjøre som han vil uten at man kan reise spørsmål ved det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 4:55 pm
“Umoral er det motsatte av moral. Men mulig umoralsk er når noen bryter med din moral, mens dobbeltmoral er når noen bryter mot sin egen moral.”
Jeg gir min tilslutning til nevnte definisjoner.
Forresten vittig at du nevner Machiavelli, ettersom The Prince er neste på min leseliste etter Discourse. Det blir interessant å se hvordan den forholder seg til Nietzsche.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 8:25 pm
Nå har ikke jeg lest den omtalte teksten (fint om du kan lenke, ikke bare teksten som sådan, men til de faktiske sitatene, slik at vi andre kan få lese dem i kontekst), men jeg stiller meg automatisk kritisk til noen som søker å skille mellom det såkallt “naturlige” i mennesket og det “tilvendte”, uten samtidig å diskutere hva som man evt mener et “naturlig miljø” er.
Er det ikke naturlig å vokse opp i et sivilisert samfunn? Er det isåfall isolasjon eller usivilisasjon (hva nå enn det er) som skulle være det naturlige?
Hvilke kasus har vi, som ikke er besudlet med dette “miljøet” det snakkes om?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 30th 2006 at 9:15 pm
#9 Svein Halvor
Nå hadde jeg til hensikt å ta sitatet ut av kontekst, for dette er egentlig et apropos til Rousseaus tekst. Jeg skal likevel ta meg tid til å forsøke å svare på “tiltale”.
Rousseaus tekst er skrevet som et svar på en konkurranse utlyst av universitetet i Dijon, hvor problemstillingen var formulert som “What is the origin of inequality among men, and is it authorised by natural law?”. Som du vet, etter Hobbes og Locke var “naturtilstanden” en stor greie, og Rousseau skriver faktisk innledningsvis at han tviler på om denne tilstanden noen gang har vært en realitet, men han argumenterer for at den i alle tilfeller er nødt til å være forskjellig fra slik Hobbes et al. beskriver den.
I løpet av Del 1 greier Rousseau ut om premissene for sine betraktninger, og han illustrerer naturmennesket (the savage man) som et dyr uten instinkter, hvis fordel er at han kan etterape dyrenes adferd, en enstøing som lever fra hånd til munn og som ikke har noe begrep om hva fremtiden vil bringe. Deretter prøver han (ikke uten formulert skepsis) å vise hvordan slike individer over tid kan komme sammen og skape begynnelsen på det vi idag kaller det siviliserte samfunn.
Jeg synes du gjør lurt i å være skeptisk til å ta slike betraktninger bokstavelig, særlig siden vi idag vet langt mer om menneskets utvikling enn man gjorde i 1755. Likevel er det en kjennsgjerning at det sivile samfunn på en eller annen måte har utviklet seg fra intet til væren. Personlig tror jeg at mennesket nok har vært sosiale vesener helt fra begynnelsen, slik menneskeapene er det idag, men jeg tror ikke konsepter som lover, eiendom, herre og slave har eksistert fullt så lenge. Kanskje disse konseptene idag heller bør sees på som “naturlige”, men jeg tror det er irrelevant i lys av Rousseaus premisser.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 7:51 am
Svein Halvor:
Jeg skiller mellom arv og miljø ved at jeg ser på arv som medfødte egenskaper og miljø som tilegnede egenskaper. Det er naturlig å vokse opp i en slags sivilisasjon, det er det jeg snakker om med menneskets medfødte egenskap å søke mot en flokk, et samfunn. Men sivilisasjonens egenskaper kan jo variere veldig mye, langt mer enn den arvmessige variasjonen. Følgelig blir det feil å overføre miljøets påvirkning til også å være en del av arv.
Besudlet og besudlet, miljøets påvirkning er ikke nødvendigvis negativt, selv om det kan være det.
Som sagt har jeg listet opp to egenskaper ved menneskets adferd som jeg mener er felles for alle og derfor er en del av menneskets arv:
1. Trangen til overlevelse, behovet for sikkerhet.
2. Erkjennelsen av at egen sikkerhet best nås innenfor en flokk.
Derfor er vi, ut i fra medfødte egenskaper, både i stand til å gi av oss selv til et samfunn, og følge empati for andre, og samtidig i stand til å true andre for å selv oppnå sikkerhet.
Disse egenskapene er til en viss grad motsetninger, og miljøet man lever i former hvilken av disse to egenskapene som blir framherskende hos det enkelte individ.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 8:05 pm
#11 Morten
Jeg har ingen problemer med å forstå forskjellen på arv og miljø. Det er helt opplagt at f.eks øyefarve ikke er noe en tillæres. Likeledes er det vist at mennesker som vokser opp med vold som en del av hverdagen, selv blir mer voldelige enn mennesker som ikke er utsatt for samme miljø.
Men dersom man skal si noe kategorisk om menneskers nedarvede tilbøyeligheter, og i neste åndedrag påstå at miljøet har redusert eller på annet vis forkludret denne angivelige naturlige (egentlige) egenskapen. Ja, da skylder noen meg en forklaring på hvordan de er kommet frem til dette. I hvilket angivelige “nøytrale” miljø, vil denne “egentlige” egenskapen få forbli “pur og urørt”?
Hva ordbet “besudlet” angår, mener jeg ikke dette på noen annen måte enn at man ikke lenger er “ren” for miljøets påvirkning. Dette trenger ikke være negativt, tvert imot.
Det nest siste avsnittet ditt, gir ikke så mye mening, samtidig som det på en underlig måte bekrefter det jeg forsøker å si noe om. Selvfølgelig er vi (utifra medfødte egenskaper) istand til å innordne oss i samfunn, og å føle empati. Men dette er *ikke* som følge av premissene dine.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 8:10 pm
tankespinn: Kan du utdype din påstand om menneskets angivelige “endeløse kapasitet for dobbeltmoral”?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 9:02 pm
Svein Halvor:
Jo, det er i tråd med premissene mine. Det er konklusjonen på resonnementet.
Det rene og pure i menneskets natur, dvs utelukkende nedarvede egenskapene, blir gradvis vannet ut fra spedbarn av. Nå er det like mye en del av menneskets natur å adoptere sin flokks verdier. Det henger sammen med at vi er “sentient beings”.
Vi vil likevel se et nedarvet adferdsmønster hos mennesker som er truet eller redde. men vi vil alltid være preget av tillærte holdninger. Jeg skal ikke nekte for at jeg er en av dem som mener at miljø er hva som først og fremst styrer et menneskes handlinger.
Nå påstår jeg ikke at jeg sitter med fasiten, dette er hva jeg mener og er min teori. Jeg vil svært gjerne diskutere dette med folk som ser det anderledes.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 9:53 pm
#13 SH
Klart jeg kan! Men jeg tror det må vente til imorgen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 31st 2006 at 9:59 pm
Forresten irriterende at jeg er nødt til manuelt å godkjenne hver bidige kommentar fra dere to.
Hvordan ligger vi an med The Losing End?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 1st 2006 at 10:34 am
#13 Svein Halvor
Svaret ditt finner du her:
http://www.vgb.no/491...
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende