Dette er en videreføring av noen tanker jeg skrev i denne tråden (#39).

Jeg har alltid lurt på hvordan man kan forsvare å behandle et individ på bakgrunn av gruppetilhørighet, når de negative egenskapene man finner hos gruppen ikke nødvendigvis er tilstede hos hvert enkelt individ i gruppen. Jeg har betraktet et slikt syn som diskriminerende og intolerant, men jeg aner, som vanlig, noen skjær i sjøen.

I utgangspunktet høres kanskje resonnementet mitt helt greit ut, men det blir problematisk når man drar det ut i det ekstreme. En gruppe kan ha negative egenskaper, uten at de er definerende egenskaper, som er så sterkt identifisert med gruppen at det er overveiende sannsynlig at et gitt individ i gruppen har disse egenskapene. Vi mennesker handler på bakgrunn av hypoteser og sannsynligheter hele tiden, og hvis jeg regner det som overveiende sannsynlig at jeg vil ta skade av ikke å "diskriminere" en bestemt person på en bestemt måte, hvem vil klandre meg?

Før sommeren skrev jeg en lengre semesteroppgave om J.S. Mill og toleranse. I den forbindelse leste jeg gjennom ca. 20 fagartikler angående toleranse og ytringsfrihet. En av de mest berikende artiklene jeg leste dreide seg om toleransens natur; i hvilke tilfeller man kan snakke om toleranse, og når man bør la være. En av tesene i artikkelen, som jeg forøvrig støtter, er at toleranse er avhengig av at man føler man har et valg:

"What is neglected is the indispensable component of making a choice. If people do not believe that choice is possible when we are convinced that it is, we can criticize them for being prejudiced or ignorant or hasty, or for holding a false view of social relations; but to call them intolerant is to confuse tolerance with a social theory which governs the conditions of its use in a particular way." [Vernon & LaSelva, 1984]

På bakgrunn av dette ser jeg at jeg ikke nødvendigvis har belegg for å kalle innvandringskritikere for "intolerante" eller "diskriminerende". Hvis de faktisk ikke føler at de har noe valg; hvis de er så redde for konsekvensene av innvandringen at de oppriktig føler de handler i selvforsvar, da er de i sannhet ikke intolerante; da er det snakk om frykt.

Vel, ikke all frykt er fremmedfrykt, men jeg kan ikke beskrive verden ved hjelp av forestillinger jeg ikke deler. Jeg anser ikke innvandrere som noen trussel mot min eller andres lykke, og den eneste forklaringen jeg kan finne, når jeg forsøker å beskrive adferden til dem som åpenbart er redde for innvandring, er at det må dreie seg om frykten for det som er annerledes. Jeg kritiserer dem for å være fordomsfulle eller ignorante eller forhastede i sine konklusjoner; jeg kritiserer dem for å holde et uriktig syn om sosiale relasjoner. Og jeg kaller det fremmedfrykt.

 

Ref:
Vernon, Richard & Samuel LaSelva (1984): "Justifying Tolerance", Canadian Journal of Political Science, 17 (1), 3-23

Tips oss hvis dette innlegget er upassende