Selv barn forstår at hvis man stiller spørsmålet "Hvorfor det?" om et hvilket som helst tema og deretter gjentar spørsmålet rekursivt, så ender undersøkelsen uunngåelig i det absurde. Man kommer alltid til et punkt hvor det ikke lenger finnes svar, eller man tvinges til å slutte en sirkel. I dagliglivet er vi kanskje best tjent med å la slike spørsmål ligge, men det finnes de av oss som aldri helt klarer å legge fra seg disse problemene. Hvordan kan man leve uten mening?
Mange av oss baserer vårt verdensbilde på vitenskap, men også vitenskapen har sine grenser. Vi lar oss styre av følelser som vi ikke kan forklare, men vi tror likevel vi er frie. Vi forsøker å forklare verden, men vi har ingen faste referanser. Jeg har aldri før lest noen som har formulert dette så vondt og vakkert som Albert Camus gjør i The Myth Of Sisyphus:
Of whom and of what indeed can I say: ‘I know that!’ This heart within me I can feel, and I judge that it exists. This world I can touch, and likewise I judge that it exists. There ends all my knowledge, and the rest is construction. For if I try to seize this self of which I feel sure, if I try to define and to summarize it, it is nothing but water slipping through my fingers. [..] This very heart which is mine will forever remain indefinable to me. Between the certainty I have of my existence and the content I try to give to that assurance, the gap will never be filled. For ever I shall be a stranger to myself. In psychology as in logic, there are truths but no truth. [..]
And here are trees and I know their gnarled surface, water and I feel its taste. These scents of grass and stars at night, certain evenings when the heart relaxes – how shall I negate this world whose power and strength I feel? Yet all the knowledge on earth will give me nothing to assure me that this world is mine. You describe it to me and you teach me to classify it. You enumerate its laws and in my thirst for knowledge I admit that they are true. You take apart its mechanism and my hope increases. At the final stage you teach me that this wondrous and multi-coloured universe can be reduced to the atom and that the atom itself can be reduced to the electron. All this is good an I wait for you to continue. But you tell me of an invisible planetary system in which electrons gravitate around a nucleus. You explain this world to me with an image. I realize then that you have been reduced to poetry: I shall never know. [..]
[Y]ou give me the choice between a description that is sure but that teaches me nothing and hypotheses that claim to teach me but that are not sure. A stranger to myself and to the world, armed solely with a thought that negates itself as soon as it asserts, what is this condition in which I can have peace only by refusing to know and to live, in which the appetite for conquest bumps into walls that defy its assaults?
Å lese Camus er som å bli dyttet nærmere og nærmere et stup; en enorm avgrunn som vi vanligvis prøver å unngå å se ned i. Kanskje er vi nødt til å konfrontere vår egen absurde eksistens for virkelig å forstå at vi, tross alt, er lykkelige..

Ingen kommentarer In " Det eksistensielle problem "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
oktober 2nd 2006 at 9:41 am
Jeg har aldri lest Camus, – men dette var sårt vakkert!
Først skjønte jeg ikke hvorfor du avsluttet innlegget med det å være lykkelig, men det er kanskje sånn at lykke er det motsatte av meningsløshet.
Blir man lykkelig av å vite eller av å leve på jakt etter viten?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 12:14 pm
#1
Jeg innser at det virker litt forvirrende, måten jeg avslutter med å skrive om lykke. Jeg skulle ha skrevet mer utbroderende.
Camus sammenligner mennesket med Sisyphus, en gresk, mytologisk konge som kom på kant med gudene. Straffen han fikk var at han må rulle en stein til toppen av et fjell, og hver gang han kommer til toppen ruller steinen ned igjen. Dette må han gjenta for all evighet.
Sisyphus’ skjebne er liksom det ultimate bilde på meningsløshet, og Camus hevder at våre liv er like meningsløse. Men han hevder at vår bevissthet om meningsløsheten og det absurde er selve vår frihet. Og at alle våre meningsløse aktiviteter, vårt strev etter å nå meningsløse mål, er selve vår lykke.
Vår bevissthet om det eksistensielle problem sammenlignes med Sisyphus i dét han er på vei ned fra fjellet for å finne steinen igjen. Da er han sin skjebne bevisst.
“I leave Sisyphus at the foot of the mountain! One always finds one’s burden again. But Sisyphus teaches the higher fidelity that negates the gods and raises rocks. He, too, concludes that all is well. This universe henceforth without a master seems to him neither sterile nor futile. Each atom of that stone, each mineral flake of that night-filled mountain, in itself forms a world. The struggle itself towards the heights is enough to fill a man’s heart. One must imagine Sisyphus happy.”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 12:24 pm
Jeg definerer lykke slik: “Å trives med å være den man er der man er.”
Det er lett å si til seg selv at når jeg bare får orden på … så blir alt mye greiere, eller hvis bare … går i boks så vil jeg bli lykkelig. Men jeg prøver å ikke leve slik. Lykke oppleves underveis og ikke bare når man når målene sine. Jeg har ofte tenkt på Sisyphus som triller steinen oppover fjellet, – selv om jeg ikke husket navnet hans. Best som alt ser ut til å gå min vei, raser alt sammen og jeg må begynne forfra.
Hvis Sisypus bare ser målet – å få steinen til toppen – vil han aldri bli lykkelig. Først når han ser at han aldri vil få steinen til toppen og aksepterer det, kan han bli lykkelig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 1:06 pm
#3 fiol
Kloke ord. Tror både du, jeg og Camus er på samme bølgelengde.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 1:15 pm
Vil det si at man må velge mellom å ha mål i livet og å være lykkelig?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 2:16 pm
#5
Jeg mener ikke det er noen motsetning, nei. Jeg tror at lykken består av nettopp det å jobbe mot å nå våre mål, hvor meningsløse de enn måtte være i et videre perspektiv. Er det ikke derfor Sisyphus er lykkelig? (Hvis du aksepterer at han er lykkelig..)
Sisyphus må jo ha innsett at steinen aldri vil forbli på toppen. Han vet dette når han tenker over det (som når vi grubler på det eksistensielle problem), men han utfører likevel sin oppgave som om den gir mening. Dette slitet er “enough to fill a man’s heart”. Der i ligger vår (og Sisyphus’) lykke, ifølge Camus.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 3:10 pm
Jeg tror Sisyphus var så lykkelig han kunne bli. Det han gjorde hadde ingen hensikt og han aksepterte det. Nettopp derfor kunne han utføre sin oppgave som om den ga mening.
For meg personlig er ikke dette nok. (Beklager at jeg kommer til å blande Gud inn nå, men det må jeg for der ligger min glede.)
Forkynneren (i Det Gamle Testamente) var også på jakt etter lykke. Han prøvde alt han kom på i sin jakt etter glede, men fant bare tomhet. Alt er tomhet og jag etter vind, skrev han. Jeg ser mange paralleller til Sisyphus i det Forkynneren skriver. Han skriver blant annet:
“Videre så jeg under solen: Det er ikke de raske som vinner løpet, og ikke de tapre som sierer i krig; de vise får heller ikke brød, de forstandige blir ikke rike, og de som kan noe, finner ikke velvilje. Tiden og lagnaden nøter dme alle. For mennesket kjenner ikke sin tid.”
Men Forkynneren kom til en helt annen konklusjon enn Sisyphus, nemlig: “Frykt Gud og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.”
For meg gir Forkynnerens konklusjon større glede enn gleden til Sisyphus.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 4:09 pm
#7
- – - – - – - – - -
For meg gir Forkynnerens konklusjon større glede enn gleden til Sisyphus.
- – - – - – - – - -
Du trenger ikke beklage at du trekker inn Gud. Jeg forstår veldig godt at mange vil velge religion som løsningen på det eksistensielle problem. For meg er det bare ikke tilfredsstillende.
Zapffe beskriver 4 måter å unnslippe bevissheten om det absurde/eksistensielle:
1) Isolasjon
Å kaste fra seg alle tanker om det eksistensielle problem. Rett og slett nekte å tenke på det.
2) Forankringsmekanismen
Å sette seg mål som man arbeider mot. Målene antar etterhvert en mening i seg selv, og man stiller ikke spørsmål ved målenes “mening”. Man forankrer seg i målene sine.
3) Distraksjonen
Å holde sansene opptatt med stadig nye inntrykk. Man holder seg selv i sjakk med underholdning.
4) Sublimasjon
Å møte det absurde “head on”, og prøve å finne forankring i selve det eksistensielle problem. Med Zapffes ord: “selve livssmerten [kan] i visse tilfælde omsættes til oplevelsesverdi”.
Jeg oppfatter religion som et eksempel på (2). Man forankrer seg i religionen, og setter seg som mål å leve etter Guds bud.
Personlig er jeg en sublimasjons-junkie.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 7:21 pm
#8 Det høres ikke så dumt ut. Jeg tror også religion er et eksempel på (2). Religiøse handlinger kan ha som mål å være mest mulig i pakt med Guds bud.
Men tro er noe annet. Der forankrer man hele sin verdi, sin hverdag, sitt utgangspunkt i Gud. Målet er ikke å leve mest mulig rett, men å leve nærmest mulig Gud. Å holde budene blir dermed en følge av troen, – fordi man ikke ønsker å gjøre noe som skiller en fra Gud.
Jeg føler meg litt som Sisyphus som ikke forstår hensikten med sitt strev. Men i motsetning til Sisyphus velger jeg å tro at det finnes en Gud som forstår. Og derfor kan jeg finne glede i mitt strev.
Hvordan vil du beskrive det å leve etter sublimasjons-alternativet? Er det noe som angår din hverdag eller bare dine tanker?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 2nd 2006 at 10:48 pm
#9
- – - – - – - – - – - – - -
Hvordan vil du beskrive det å leve etter sublimasjons-alternativet? Er det noe som angår din hverdag eller bare dine tanker?
- – - – - – - – - – - – - -
Nei, i hverdagen bruker jeg nok både (2) og (3), mer eller mindre ubevisst. Man kan ikke gå rundt og tenke på slikt hele tiden, da blir man jo gal.
Men sublimasjon er den mest tilfredsstillende løsningen for meg når jeg først begynner å tenke over selve livet. Jeg klarer ikke bare å slå fra meg slike tanker når de trenger seg på.
Sublimasjonen gir seg nye utslag hver eneste gang. Kanskje skriver jeg. Kanskje leser jeg filosofi. Kanskje sitter jeg bare og grubler. Jeg kan ikke gi noe entydig svar. Det eneste jeg vet er at jeg ikke (bevisst) flykter fra ubehagelige tanker.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 9:18 am
#10
- – -
Kanskje skriver jeg. Kanskje leser jeg filosofi. Kanskje sitter jeg bare og grubler.
- – -
Hehe, – det ligner det jeg gjør når jeg støter på eksistensielle problem. Jeg har skrevet, lest og grublet mye og kommer til å fortsette med det.
Min påstand: Forskjellen er at du flykter til filosofien og jeg til Gud… Og ingen av oss mener at vi flykter, men at vi møter de ubehagelige tankene og spørsmålene.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 10:26 am
#11 fiol
Jeg føler ikke at jeg flykter, nei. Og det tror jeg selvsagt ikke du føler at du gjør heller. Men jeg føler ikke at ditt valg er et reelt alternativ for meg (kanskje på samme måte som f.eks. isolasjon ikke er et reelt alternativ for deg). Jeg ser bare én mulig fluktrute, og den er unevnelig.
Hadde jeg vært religiøst anlagt så hadde jeg kanskje følt meg mer lykkelig og trygg enn jeg gjør. Men jeg er den jeg er.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 10:38 am
#12 Jeg håper ikke at du føler at jeg presser mitt valg på deg, – det ønsker jeg ikke å gjøre! Et valg skal være nettopp et valg.
Jeg kommer ikke utenom min religion når jeg diskuterer eksistensielle spørsmål. Men egentlig ser jeg ikke på religionen som svar på de eksistensielle spørsmålene, – den forflytter bare spørsmålene. En ting er å si “Gud vet svaret. Halleluja!” (Og jeg misunner dem som klarer å si det.) Noe annet er å våge å ta opp de nye spørsmålene som kommer idet man innfører en Gud i sitt referansesystem… Og da er vi igjen tilbake ved Sisyphus: “Hvorfor ruller steinen ned hvis Gud er god?”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 10:55 am
#13 fiolen
- – - – - – - – - – -
Jeg håper ikke at du føler at jeg presser mitt valg på deg ..
- – - – - – - – - – -
På ingen måte. Da hadde jeg neppe giddet å prate med deg.
Jeg har forøvrig heller ikke noe ønske om å presse mitt livssyn på deg. Men jeg finner det berikende å utveksle erfaringer med deg, nettopp fordi du har et litt annet utgangspunkt.
- – - – - – - – - – -
Og da er vi igjen tilbake ved Sisyphus: “Hvorfor ruller steinen ned hvis Gud er god?”
- – - – - – - – - – -
Vel, Sisyphus lever jo i en verden hvor det ikke finnes noen allmektig, god Gud. Camus beskriver nok også en ateistisk virkelighet.
Spørsmålet er: Hvis du ikke hadde valgt Gud, hadde det da vært mulighet for lykke?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 11:44 am
#14
- – -
Men jeg finner det berikende å utveksle erfaringer med deg, nettopp fordi du har et litt annet utgangspunkt.
- – -
I likemåte! Nettopp fordi du ikke gjør narr av min tro med usaklige argumenter, synes jeg det er spennende å diskutere med deg.
Ja, Camus beskriver nok en ateistisk virkelighet. Men mitt poeng er at jeg ikke tror at man kommer unna problemet til Sisyphus ved å innføre/akseptere en gud.
- – -
Spørsmålet er: Hvis du ikke hadde valgt Gud, hadde det da vært mulighet for lykke?
- – -
Jeg vet ikke. Jeg er oppvokst med barnetro. Da jeg ble eldre kastet jeg barnetroen overbord. Og det var absolutt ingen lykkelig periode for meg. Nå har jeg valgt en “voksentro” og jeg må innrømme at ingenting gir meg så mye glede som det å leve i tro. Om andre som ikke tror, kan oppleve like stor glede, kan jeg ikke si noe om. Det er vanskelig å måle lykke objektivt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 11:55 am
#15
- – - – - – - – - – -
Ja, Camus beskriver nok en ateistisk virkelighet. Men mitt poeng er at jeg ikke tror at man kommer unna problemet til Sisyphus ved å innføre/akseptere en gud.
- – - – - – - – - – -
Vet ikke om jeg forstår deg rett nå.
Problemet til Sisyphus er den tilsynelatende meningsløsheten i hans eksistens. Og det samme gjelder for oss mennesker.
Mener du virkelig at (din) Gud ikke kan bøte på denne meningsløsheten?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 12:43 pm
#16
- – -
Mener du virkelig at (din) Gud ikke kan bøte på denne meningsløsheten?
- – -
Nei, jeg mener at Gud gir livet mening, men at det fortsatt er mye i verden som ikke gir mening. Hvorfor må uskyldige barn lide? Hvorfor griper ikke Gud inn? Hvorfor er verden så vond hvis Gud er god? Hvorfor døde bestefar når vi ba om at han måtte bli frisk? etc.
Mange klarer å si: “Gud har svaret. Det er nok en mening med det.” og så er de ferdige med den saken. Det klarer ikke jeg, dessverre. I mine øyne er verden dønn urettferdig uansett hvor mye vi strever. Jeg tror Gud kan gripe inn og fikse alt, men at han ikke gjør det fordi han da vil bli beskylt for å være den tyrannen han i utgangspunktet ble beskylt for å være og nå må bevise at han ikke er.
Uff, dette er ikke lett å verken prøve å forstå eller forklare :-/ Det jeg prøver å si er at selv om jeg tror Gud har svarene, blir jeg likevel opprørt av spørsmålene. Hvis jeg bare flykter fra dem, bedrar jeg meg selv.
Jeg dytter steinen opp av bakken som om det har en mening, men jeg forstår ikke denne meningen selv om jeg tror den finnes. Og det er den eneste forskjellen på meg og Sisyphus; jeg tror mitt strev har en mening via Gud, men Sisyphus ikke tror det. Vi må begge akseptere vår situasjon for å bli lykkelige.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 1:40 pm
#17 fiol
Ok, da forstår jeg bedre hva du mener.
Jeg er selvsagt fristet til å kritisere denne guden du beskriver, men jeg antar at du kjenner alle de rasjonelle argumentene. Ingen vits at vi gjentar oss selv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 1:52 pm
#18 Hehe, og jeg er selvsagt fristet til å komme med alle de rasjonelle argumentene… Men du har nok rett, det er ingen vits i at vi gjentar oss selv.
Takk for diskusjonen! Håper du ikke har tenkt å forlate vgb helt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende