I 1862 gjorde Charles Darwin en prediksjon. Det var blitt oppdaget en orkidé på Madagaskar som hadde en 30 cm lang nektartrakt, og Darwin formodet at det eksisterte en møll med en tilstrekkelig lang ‘snabel’ til å kunne drikke nektaren av denne orkidéen.. Ingen slik møll var oppdaget og beskrevet i 1862, og Darwin ble latterliggjort av sin samtid. Da han døde 20 år senere var ennå ingen slik møll oppdaget.

 

72 år senere, i 1934, ga den østerriske filosofen Karl Popper ut sin bok Logik der Forschung, også kjent som The Logic Of Scientific Discovery. Poppers bok revolusjonerte vitenskapsfilosofien og innførte prinsippet om falsifiserbarhet. Vitenskap dreier seg, sa Popper, om å gjøre store formodninger og deretter jobbe for å motbevise dem, og det fundamentale kriteriet for å kalle en teori ‘vitenskapelig’ er at den kan motbevises empirisk.

 

Popper var den første til å isolere og formulere prinsippet om falsifiserbarhet, men hans teorier ble utfordret og videreutviklet i ettertid. En elev av Popper, Imre Lakatos, mente teorien var for lite fleksibel. Popper hadde ment at en vitenskapelig teori måtte forkastes så snart den var motbevist, men Lakatos hevdet på sin side at den kunne inneholde elementer av sannhet selv om den var blitt motbevist empirisk, siden også de empiriske forsøkene var basert på potensielt feilbarlig vitenskap. Thomas Kuhn bidro også til å danne et mer nyansert bilde av vitenskapen ved å beskrive den som et relasjonsbasert rammeverk av observasjoner og teorier, et ‘paradigme’.

 

Falsifiserbarhet er bevart som et fundamentalt prinsipp i vitenskapsteorien, men i dag snakker man bl.a. også om teoriens prediksjonskraft. Det regnes som positivt hvis en teori medfører nye prediksjoner, hypoteser som aldri er blitt testet. I 1915 gjorde Einstein, på bakgrunn av sin generelle relativitetsteori, en prediksjon om hvordan lys vil påvirkes av gravitasjonskrefter. Einsteins prediksjon om hvordan lys oppfører seg i gravitasjonsfelt var langt mer radikal enn det som var foreslått i klassisk fysikk, og teorien hans markerte et veiskille i fysikken. Formodningen ble bekreftet 4 år senere, under en solformørkelse 29 mai 1919; en stor dag i vitenskapshistorien.

 

I september 2006 kommer Paul A. Nelson til Norge. Han kommer sannsynligvis med fly; fremkomstmiddel som baserer seg på våre kunnskaper om aerodynamikk. Han bruker briller; et hjelpemiddel som er gjort mulig gjennom vår forståelse av optikk. På fredag skal Nelson delta i et nettmøte i regi av dagbladet.no; et medie som er et direkte resultat av vitenskapelig fremgang innen bl.a. elektronikk. Og han skal fortelle oss hvordan Intelligent Design (ID), en pseudoteori totalt blottet for etterprøvbare hypoteser, er vitenskap; at ID er et seriøst, vitenskapelig alternativ til Darwins teori om artenes opprinnelse.

 

Paul Nelson og hans tilhengere fremstår for meg idag som det fremste argumentet mot Darwins evolusjonsteori. Man skulle tro naturen ville favorisere intelligens, men det forklarer jo ikke hvorfor tilhengerne av ID ikke for lengst har bukket under. Denne gruppen av kristenfundamentalister forsøker å omdefinere et ord, å forandre språket for å gi sin egen religiøse overbevisning et snev av troverdighet. Å lansere ID som "vitenskap" innebærer å undergrave den konvensjonelle betydningen av ordet. Hvilken hensikt skal dette tjene, om ikke bare å spre uvitenhet og overtro?

 

Charles Darwin døde i 1882. Over 20 år senere, i 1903, ble det oppdaget en ny art på Madagaskar. Den fikk navnet Xanthopan morganii, og var en møll med 30 cm lang snabel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende