Jeg ble litt inspirert av å lese denne bloggen. Problemstillingen jeg vil ta opp har lite med politikk å gjøre; det dreier seg om å føre rederlig debatt.
Jeg innser at forskjellige mennesker kan ha forskjellige forutsetninger for å gå inn i en diskusjon. Jeg vil derfor gjøre det klart at jeg personlig tar utgangspunkt i den sokratiske dialog, både personlig og når det gjelder hva jeg forventer av andre. Dette innebærer at jeg erkjenner at jeg kan ta feil (og sannsynligvis tar feil ofte) og at jeg er åpen for kritisk å undersøke mine egne synspunkter.
En slik dialog forutsetter at partene har noe til felles. Man må f.eks. snakke samme språk, bokstavelig talt. Videre forutsetter den at partene har samme forståelse av problemstillingen. Man må avgrense problemstillingen og gi mening til uttrykkene man benytter seg av. Bare når disse forutsetningene er tilfredsstilt kan meningsutvekslinger være berikene.
I diskusjonen jeg refererer til er språkproblematikken overtydelig. Ordet "kommunisme" har like mange betydninger som diskusjonen har debattanter. En slik diskusjon er dømt til å fortone seg som en serie postulater, og ingenting av det som blir sagt forholder seg til virkeligheten på en "offentlig tilgjengelig" måte.
Dette later til å være tilfellet alt for ofte. Ord som "sosialisme", "anarkisme", "frihandel", "liberalisme" etc. er så sterkt knyttet til personlige forestillinger at de ikke lenger gir mening i offentlige diskusjoner. Hvor finner folk motivasjon for å engasjere seg slike diskusjoner? Har slike meningsutvekslinger noen skjult verdi som jeg ikke ser, eller finner folk en slags glede i å proklamere sine fordommer?