Holder på å lese Rousseaus Discourse on Inequality. Her diskuterer han først hva som er "naturlig" i mennesket, kontra hva som er en konsekvens av å vokse opp i det sivile samfunn. En egenskap han mener er dypt rotfestet fra naturens side er empati. Han mener at selv dyr føler ubehag ved å se andre individer fra sin egen art lide. Videre skriver han:
"Such is the pure movement of nature, prior to all reflection; such is the force of natural pity, which the most vicious immorality still finds hard to overcome – for every day we see in our theaters persons moved, and even weeping, at the sufferings of a poor wretch who, were he in the tyrant’s place, would only increase the torments of his enemy." [1]
I en senere revisjon av teksten la han til følgende fotnote:
"They are like the bloodthirsty Sulla, who was so sensitive to suffering he was not responsible for, or like Alexander of Pherae, who dared not attend the performance of any tragedy, lest he be seen sobbing with Andromache and Priam, although he could listen impassively to the screams of all the citizens whose throats were cut daily on his orders." [ibid]
Jeg har alltid vært fascinert av menneskers tilsynelatende endeløse kapasitet for dobbeltmoral, og dette er et glimrende eksempel. Hvordan ville verden sett ut om de som har makt var istand til å se verden fra øynene til sine ofre? Hvordan hadde du og jeg vært som forbrukere? Tør du tenke tanken?
[1] Rousseau, Jean-Jacques [1755] (1994): Discourse on Inequality, Oxford University Press, side. 46