Dette er skrevet som et svar til "Odin" i denne tråden. Det ble såpass langt og off-topic at jeg bestemte meg for å legge det ut som et eget innlegg.
Odin skrev:
Du kan kanskje prøve og sette deg inn i sinnet til en som er "fremmedfrykter". Eller gi et svar som er kommer direkte fra din intuisjon etter man har samlet en del kunnskap.
Mitt svar:
Vel, min intuisjon sier meg at mennesker må være utrolig like for i det hele tatt å kunne kommunisere med hverandre. Tenk hvor fantastisk det er at et barn vil lære språket til sine foresatte, uansett hvilket språk det er snakk om og uansett hvilken etnisitet det tilhører. Dette forutsetter at våre modeller av verden deler en viss formlikhet, selv om de relasjonsmessig avviker fra hverandre i større eller mindre grad. (Wittgenstein beskrev noe av det samme da han sa at hvis en løve kunne snakke så ville vi ikke forstå den.)
Det er vel heller ingen som tviler på at våre mest primitive impulser, de følelsene som kommer forut for fornuften (frykt, sorg, glede etc.), er svært like. Disse fysiologiske likhetene, slik jeg ser det, er sterkere enn de trekkene (også kalt "personlighet") som gjør oss definitivt ulike. Jeg synes denne erkjennelsen danner et ganske solid grunnlag for å forstå og respektere hverandres behov, uansett hvilke meninger vi forfekter på overflaten.
Så må jeg selvsagt ta i betraktning kulturelle forskjeller. Ja, folk med forskjellig bakgrunn har forskjellige moralsyn og tenkesett. Kanskje vil slike barriérer i noen tilfeller være så enorme at man ikke klarer å kommunisere på tvers, og i slike tilfeller kan jeg forstå at folk blir redde. Likevel synes jeg ikke det er dristig å hevde, på bakgrunn av resonnementet over, at disse barriérene kan brytes ned med litt godvilje og anstrengelse.
Frykten som oppstår når kommunikasjonen bryter sammen, den forstår jeg godt. Dette er den samme frykten jeg føler når noen er så forskjellige fra meg at de ikke forstår en eneste setning jeg ytrer (dette opplever jeg oftere med FrP-sympatisører enn innvandrere). Det er den samme frykten jeg føler når folk faktisk mener at Hugo Chavez er en diktator, og at kuppmakerne i 2002 (som avsatte presidenten og oppløste samtlige demokratiske institusjoner) er demokratiets forsvarere, uten at de bygger sitt syn på annen informasjon enn den jeg har. Det er den samme frykten jeg føler når folk faktisk forstår hva Kristin Clemet mener når hun bruker ord som "frihet" og "sosialisme" i kronikkene sine, mens jeg lurer på om det er en datamaskin som har satt sammen ord på tilfeldige måter.
Jeg har likevel en ganske usvikelig tro på at vi mennesker er istand til å se gjennom disse kulturelle forskjellene og lære seg å kommunisere på tvers av slike tilsynelatende barriérer. Da må alle gi litt og ta litt, og lære seg å føre dialog. I så fall tror jeg nesten alle mennesker er istand til å samarbeide om felles mål, og ikke stå iveien for hverandres lykke.
Hvis jeg derimot tar feil, da må jeg, ifølge innvandringskritikerenes logikk, arbeide for å rydde ut av samfunnet alle som står iveien for min lykke. Da vil ikke mine kriterier være egenskaper som kulturell bakgrunn, hudfarge, fødested eller andre (for meg) uvesentligheter. Jeg har langt mer til felles med en reflektert innvandrer enn med en gjennomsnittelig FrP-er.