I desember skrev jeg et innlegg om ytringsfrihet og DiCanio-saken. Dette førte til en diskusjon om hva ytringsfrihet er eller bør være, og for min egen del førte dette til en del nye innsikter. Jeg skal forsøke å si litt om dette her.
Da jeg skrev om DiCanio antok jeg at ytringsfrihet var et prinsipp, og at man kunne bruke dette prinsippet som en sannhetsfunksjon på alle fora hvor ytringer er mulig. Dette viste seg å være en alt for sterk definisjon, for da vil man også måtte si at ytringsfriheten blir krenket i mange private sammenhenger hvor dette prinsippet vil være både upraktisk og forstyrrende (f.eks. i en begravelse).
Så ble det foreslått at ytringsfrihet er en ‘lov’ (en menneskerett, altså en konvensjon) som bare kan tilegnes stater. Denne tolkningen er veldig virkelighetsnær. Alle stater bør, om de respekterer internasjonale konvensjoner, verne om menneskerettighetene. Men da er plutselig den opprinnelige problemstillingen absurd. Hvordan kan man si noe om ytringsfriheten på en fotballstadion når denne arenaen ikke er en stat?
Grunnen til at jeg ble forvirret var at jeg antok ytringsfrihet som et normativt begrep, og jeg antok også, uten selv å vite det, at vi alle egentlig er enige om hva ytringsfrihet er. Diskusjonen viste jo både at jeg selv ikke hadde en klar oppfatning av hva ytringsfrihet er, og at meningen med begrepet er kontroversiell. "The meaning is it’s use", om vi skal tro Wittgenstein. Så da jeg påsto at FIFA brøt med ytringsfriheten hadde jeg jo rett, men bare fordi jeg valgte å bruke ordet på den måten. Problemstillingen var altså lingvistisk, ikke filosofisk.
Hva skal man tenke om dette da? Først og fremst må jeg vel anerkjenne at jeg var i utakt med mange når det gjelder bruken av ordet. Jeg kunne vel konstruere en definisjon som passer til min bruk, men det hadde ikke gitt begrepet "A bryter med ytringsfriheten" noe mer betydningsfullt innhold. Jeg får nøye meg med å innrømme at konvensjonen (menneskeretten) er den eneste reelle ytringsfriheten, alt annet er bare subjektive ønsker.
Så det var altså mitt ønske at DiCanio må få hilse som han vil. Ikke fordi han har en gudegitt rett til å gjøre det hvor han måtte ønske, men fordi jeg tror fascismen bedre bekjempes i åpenhet enn i fornektelse.