Påstanden “det finnes objektive sannheter om moral” forutsetter at man mener noe bestemt med ordet “objektiv”. Jeg vil her anta en “common sense”-betydning av ordet; at det finnes eksterne, allment verifiserbare sannheter, og at det vi kaller “vitenskap” har som oppgave å undersøke slike. En slik “objektiv sannhet om moral” kan imidlertid ikke ha normativt innhold, for vitenskapen beskjeftiger seg med hvordan verden er, ikke hvordan den bør være. Det virker i det hele tatt vanskelig å forene det normative og det objektive.
Resonnementet i Gorgias går omtrent som følger: Ikke bare bør man gjøre det rette; hvis man vet hva som er rett kan man ikke unngå å handle rettferdig. Hvis noe er både rett og galt, da både bør man og bør man ikke gjøre én og samme ting, hvilket er absurd. Sofistene kan altså ikke mene at man med “rett” og “galt” mener å legge føringer for hvordan mennesker bør opptre, med mindre de også mener at det “rette” er konstant og bindende.
Sokrates’ kritikk av moralsk relativisme forutsetter at moralske begrep faktisk har normativt innhold. Denne usagte forutsetningen danner et bakteppe for dialogen i Gorgias, og under et slikt paradigme virker idéen om en evig, universell moral plausibel. Vi narres til å tro at det må være slik, fordi vi, rent språklig, ikke skiller mellom hypotetiske og kategoriske imperativ. Betydningen av ordet bør er helt uproblematisk når vi antar et mål: Hvis jeg vil unngå skyhøye tannlegeregninger, så bør jeg pusse tennene hver kveld. Hvis jeg vil leve så lenge som mulig, så bør jeg slutte å røyke. Men etikken dreier seg ikke om hypotetiske imperativ, den dreier seg om hvilke mål vi “bør” sette oss og styre etter.
En av Wittgensteins hypoteser var at mange (alle?) såkalte filosofiske problem egentlig bare var språklige misforståelser; at språket lurer oss til å tro at det foreligger et de facto problem, når vi i realiteten bare forsøker å bruke språket på en ugyldig måte. Det virker ikke utenkelig at det er nettopp en slik situasjon vi havner i når vi spør oss selv hva vi bør gjøre, uten først å definere en praktisk målsetning. Har vi egentlig noen grunn til å tro at ordet “bør” gir mening på denne måten? Kanskje er idéen om en normativ etikk lite annet enn en språklig blindvei, forårsaket av en ubegrunnet tro på at alle bør-spørsmål må gi mening. Jeg tror dette er noe av grunnen til at Wittgenstein selv sa at Tractatus var ment som en bok om etikk.
Hvis vi klarer å gjøre oss av med idéen om normativ etikk, da har vi ikke lenger bruk for idéen om en objektiv etikk, slik Sokrates implisitt foreskrev i Gorgias. For mange vil dette være en radikalt ny (og ubehagelig?) tilnærming til etikken, men vi kan få mye større utbytte av moralfilosofi om vi tar den for hva den virkelig er og kan være. I neste innlegg vil jeg ta for meg noen av konsekvensene av disse betraktningene, og jeg avslutter her med et sitat til ettertanke:
"The very desire for guarantees that our values are eternal and secure in some objective heaven is perhaps only a craving for the certainties of childhood or the absolute values of our primitive past."
– Isaiah Berlin