Jeg startet min politiske reise i Venstre, fordi jeg falt for deres prinsipper om egalitær liberalisme. Problemet mitt var at jeg ikke klarte å se hvordan Venstres politiske handlinger passet sammen med slike prinsipper, og dermed begynte en slags radikaliseringsprosess som er blitt fremskyndet betraktelig av diskusjoner med folk som hevder å støtte de samme prinsippene som meg.
Jeg er nå definitivt venstreorientert, men på grunn av mye kunnskapsløshet er jeg utrolig varsom med å flagge tilhørighet. Det er som om folk tror at man først bestemmer seg for hvilken side man vil tilhøre, og deretter kjemper for "sin side" med alle slags virkemidler. For meg er det omvendt. Jeg, som Sokrates, regner blant mine største velgjørere de som viser meg at jeg tar feil. Dessverre er ikke dette en lett gjenkjennelig egenskap, og man blir ofte offer for fordommer.
Under en mail-seanse med min venn, Morten, gikk det plutselig opp for meg at jeg har bedrevet selvsensur over lengre tid. Det er merkelig hvordan det har foregått uten at jeg selv var klar over det. Jeg vil sitere først min mail til Morten, og deretter svaret som så treffende beskrev min situasjon
Fra meg til Morten:
Ja, syntes du min kortfattede gjennomgang av forskjellige sosialistiske retninger var ok?
Jeg må alltid skrive sykt diplomatisk for ikke å bli stemplet som mørkerød fanatiker. Derfor blir det lite argumentasjon og mye stadfesting av fakta. Sånn må det bare bli om man er interessert i dialog. Dessverre fører det også til at man blir ignorert. Er man ikke et "lett bytte" så blir man ikke noe bytte i det hele tatt..
Svar fra Morten:
And thus, the censorship works.
Er den mye omtalte selvsensuren i vesten som gjør at ingen systemkritikk er å lese noe sted. Alle snakker om fattigdomsproblemet, men ingen berører det faktum at siden fattigdom går systematisk verden over kan ha noe med systemet vårt.
Du tar opp et interessant dilemma. For å unngå å havne i skyttergraven møter du opp uten våpen. Dermed gjør du akkurat som blåbloggerne vil. De er fundamentalistiske og spyr ut propaganda og hat mot anderledestenkende. At de er høyreorienterte er greit nok, de må få mene det de vil. Men jeg er oppriktig skremt over det hat og forakt de utviser ovenfor alle som ikke mener det samme som dem selv.
Men hvorfor må du moderere dine innlegg? Bør du ikke delta i debatten på lik linje med de andre? man må knuse noen egg for å lage omelett. hvis du husker tilbake fra [diskusjonsforum]: Høyrefolkene der diskuterte så lenge de kunne angripe sosialismen, eller "sosialismen" er vel mer riktig å si, siden svært få av dem hadde noe som helst kjennskap til hva det faktisk var, men så fort man gikk til motangrep på deres teorier så ble de sure. Men er det riktig at man skal la seg tråkke på hele tiden bare for å ha en å diskutere med? Om du ikke får diskutere med dine meninger, hvorfor diskutere i det hele tatt? Jeg gikk til motangrep på [navn] og gjengen, og pekte på de enorme hullene i teoriene deres. De gikk sure og gadd ikke å diskutere mer, for de hadde jo ingen argumenter. De hadde jo aldri reflektert over sine egne synspunkter. Men jeg angrer ikke på det. Det er bare en viss mengde drit jeg gidder å høre på, og folk som ikke kan se bjelken i sine egne øyne fordi de er så opptatta v flisen i mitt er jeg uansett ikke interessert i å opprettholde en diskusjon med.Slik jeg ser det så bør du gjøre dine synspunkter tidligere. Personlig er jeg tilhenger av Sokrates debattstrategi. Still dem spørsmål som tvinger dem til å reflektere over sine egne synspunkter. Hold fast på dem når de prøver å vri seg unna, og avkrev svar. Nekter de å reflektere over eget synspunkt er de uansett ikke interessante debattpartnere, og da er det like greit å få det overstått jo før jo bedre. Fokuser heller på de som ønsker å diskutere og reflektere. De som ikke vil det er uansett ikke i din mågruppe, så hvorfor gjøre seg tannløs for å tekkes dem?
En annen ting: Du kommenterer at [bloggnavn] er en av de mest besøkte bloggene. Men den er også ekstrem. Slik du sier det så har du valget mellom å bli ignorert fordi du er for tam eller ignorert av de ureflekterte. Men du må velge den strategien som passer deg best. Bare ikke la det gå så langt at du sensurerer deg selv for å tekkes idioter.Gjennomgangen din av forskjellige sosialistiske retninger er bra, og interessant. Er jo et utall retninger. Noe som irriterer meg er sekterisme på venstresiden. Svært mange venstreorienterte klarer ikke å samarbeide omkring hva som tross alt er felles mål, pga småtteri.
En annen ting som er interessant er høyresidens bruk av begrepet "stalinisme". Dette uttrykket brukes stadig vekk om venstreorienterte, utelukkende for å linke dem til Stalin, som de fleste har negative assosiasjoner til. Men de har overhodet ingen peiling på hva stalinisme er. Særlig parodisk er det når de snakker om stalinisme i forbindelse med imperiebygging. Stalin er liksom mannen som ville bygge et stort imperium. Fakta er at stalinisme er en særdeles innadrettet og anti-internasjonalistisk retning, da den er bygget på teoriene omkring "sosialisme i ett land".
Referansen til [bloggnavn] gjelder en tidligere mail jeg skrev, hvor jeg uttrykker min enorme frustrasjon over hvordan denne personen "argumenterer". Så var det dette med selvsensur da.. Skal man publisere sine oppriktige tanker om andre bloggere og risikere å bli beskyldt for personangrep, eller skal man la propagandaen gå upåaktet hen?
Men hovedsaken her er ikke hvorvidt man skal kommentere andre blogger. Mitt poeng er dette: Hvis jeg føler jeg må moderere mine egne meninger på en relativt anonym blogg, hvorfor skulle ikke avisredaktører og tv-produsenter gjøre det samme? De har da et mye større behov for å bli tatt seriøst enn hva jeg har?! Dette er hvordan "the manufacture of consent" fungerer. Dette er hvordan media sensureres uten at det foreligger noen konspirasjon!
Fjernet referansen til den omtalte bloggen, ettersom det er irrelevant for problemstillingen.