http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/19/477137.html
La meg bekjenne: Jeg tror ikke at haukene i Washington stod bak 11. september. Men det er ikke det jeg vil skrive om idag. Jeg vil skrive om noe som er langt viktigere; hva som gir oss grunnlag for å tro det ene fremfor det andre. Jeg vil snakke om forskjellen mellom argumentasjon og spekulasjon.
I argumentasjon tar vi utgangspunkt i ting vi er enige om, og så ser vi om vi kan komme til nye innsikter basert på dette. Hvis vi er enige om at premissene er sanne, og vi er enige om hvilke konklusjoner som kan utledes fra de nevnte premissene, da vil vi også være enige om at konklusjonen er sann.
I noen tilfeller kan vi være uenige om sannhetsgehalten til enkelte av premissene. Da må vi gå bakenfor resonnementet og forsøke å finne ut mer om dette. Hvis vi ikke klarer å konkludere kategorisk, da må denne usikkerheten tas med i vår endelige konklusjon.
For å skrive det ut i logisk notasjon:
- A -> B
- A
- B
(1) og (2) er premisser, (3) er konklusjon basert på premissene (modus ponens). Hvis vi er enige om at begge premissene er sanne, da er vi enige om at også B er sann.
Hvis vi derimot er enige om at (2) er sann, men usikker på om (1) er sann, da vil konklusjonen ikke være B, men (A->B)->B. Da er sannhetsgehalten til A->B fortsatt et åpent spørsmål, som vi kan forsøke å besvare med andre resonnement.
I det praktiske liv er argumentasjon bare relevant så lenge vi har mulighet til å etterprøve premissene våre. Logisk resonnement helt uten tanke på hvordan variablene forholder seg til den virkelige verden kalles spekulasjon. Logikk dreier seg om dette. For all del, spekulasjon kan være særdeles interessant. Vi kan f.eks. finne tautologier; setninger som er sanne uavhengig av hvordan verden er. "Alle ungkarer er ugifte menn" er et eksempel på en språklig tautologi. Så har vi også selvmotsigelser; setninger som alltid er usanne. En negasjon av en tautologi er alltid usann, så vi kan konstruere en selvmotsigelse ved f.eks. å si: "Ikke alle ungkarer er ugifte menn."
En god gammel argumentasjonsmetode er det som kalles reductio ad absurdum. Det er ikke alle som er bevisste på denne metoden, men nesten alle kjenner den intuitivt. Først antar man et premiss, deretter utleder man negasjonen av premisset. Siden en setning ikke kan være både sann og usann, da må den altså være usann. Et resonnement av denne typen kan utledes fra Epimenides’ Paradox (som ikke er et paradoks). Epimenides sa følgende: "All Cretans are liars". Hvis vi antar at dette er sant, da er også Epimenides en løgner, og derfor kan vi konkludere med at "Not all Cretans are liars". Dette er absurd, og vi konkluderer derfor at "All Cretans are liars" må være usant, hvilket medfører at "Not all Cretans are liars" er sant. (QED)
Så, tilbake til Emil A. Røyrvik og 11. september: Røyrvik ramser opp 10 punkter som han mener gir grunn til skepsis omkring hva som egentlig skjedde den dagen. Jeg skal ta for meg étt av punktene, da dette er nok til å illustrere poenget mitt:
2. WTC 7, et 47 etasjers stålkonstruert høyhus som aldri ble truffet av noe fly, raste sammen i fritt falls hastighet sju timer etter at det andre tvillingtårnet kollapset. Myndighetene har aldri kommet med en forklaring på dette, og det er utelatt fra den offisielle 9/11-rapporten.
La oss undersøke hva som er premisser, hva som er argumentasjon og hva som er konklusjon. Premissene er som følger:
- Vi er alle enige om at WTC7 faktisk raste sammen.
- Vi er alle enige om at WTC7 ikke ble truffet av noe fly.
- Vi er alle enige om at skyskrapere ikke kollapser uten grunn.
Nå har ikke jeg satt meg inn i saken, men med mindre vi innfører nye premiss så står vi vitterlig overfor et stort, ubesvart spørsmål: Hvorfor kollapset WTC7?
Det er uproblematisk at Røyrvik stiller spørmålet. Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. Hvis du mener du har svaret, så må det være etterprøvbart. Og den beste måten å etterprøve teorier/hypoteser er ved en skikkelig etterforskning. Som sofasittere, internettsurfere og tv-tittere er vi uansett henvist til ulike former for spekulasjon.
Likevel er det mange som prøver seg med en misforstått form for reduction ad absurdum. Resonnementene går omtrent slik som dette:
- "Hvis Bush stod bak, hvorfor ville de da sprenge WTC7?"
- "Hvis CIA stod bak, hvorfor har ingen stått frem og sagt noe?"
Forskjellen på argumentasjonen til Røyrvik og spekulasjoner som dette, er at Røyrviks påstander kan etterprøves og motbevises, mens spekulasjonene bare åpner nye univers av hypoteser som man ikke har noen mulighet til å etterprøve. Spekulasjon er så intuitivt maktesløst at det eneste man bidrar til er å overbevise enda flere om at det er ugler i WTC-mosen.
Det er på tide å grave frem det gamle mottoet mitt: Du må gjerne være enig med meg, men du bør faen meg ha gode grunner for å være det. La oss holde oss til argumentasjon og klargjøring av fakta, takk. Så kanskje denne konspirasjonsmoten dør ut sammen med Crocs og andre utbrudd av kollektiv galskap. Det tjener ingen hensikt å møte Røyrvik med verken spekulasjon eller hån og latterliggjøring. Argumenter må møtes med argumenter, med mindre man faktisk er redd for at sannheten skal komme ut.
Det skremmende er jo at Røyrvik faktisk har rett når han skriver:
Synspunktene imamene fremmer i denne saken er langt fra ekstreme. Ikke engang statistisk sett. Flere spørreundersøkelser viser at bortimot halvparten av den amerikanske befolkningen er kritiske til den offisielle versjonen av 11. september, og at svært mange av dem tror amerikanske myndigheter på en eller annen måte var involvert.