Jeg har tidligere beskrevet min smertefulle overgang fra et ontologisk moralsyn til et relativistisk moralsyn. I enkelte diskusjoner har jeg lagt merke til at begrepet "kulturrelativist" nærmest brukes som skjellsord. Dette, tror jeg, beror på en misforståelse av hva relativisme går ut på.

Med utgangspunkt i et naturalistisk/agnostisk verdensbilde er det ingenting som tilsier at det finnes noen universell standard for moral. Dette er uheldig av flere grunner: Hvis noen gjør noe fryktelig galt, så kommer ikke naturen med garantier om at de vil bli straffet. Det overlater skremmende mye ansvar til oss mennesker, en art som er kjent for massive overgrep mot seg selv. Og det reduserer "rettferdighet" til en følelse som det ikke finnes noe imperativ om at andre mennesker skal respektere.

Men bildet er ikke helsvart. Faktum er, siden vi uansett ikke kjenner noen universell moral, at vi er nødt til å skape den selv. At det ikke finnes noen universell standard medfører ikke at "rett" og "galt" opphører å eksistere. Tvert imot. Det medfører derimot at vi må bruke mennesket som målestokk. Rettferdighet kan sees på som en kontrakt. Kontrakten er kanskje ikke fast bestemt, men den er heller ingen carte blanche med mindre vi velger at den skal være det.

Å være relativist betyr ikke å mene at "anything goes". Alt det betyr er at man må respektere alle mennesker som likeverdige hva moral angår. Selvkritikk er avgjørende for å kunne kritisere andre. Din forståelse av andre mennesker er egentlig et resultat av selvforståelse. Helt i bunnen av denne oppfatningen ligger det ikke apati, men en sterk holdning om toleranse og respekt for alle mennesker.

En venn av meg sa engang: "Jeg funderer mitt livssyn på et paradoks. Det eneste jeg ikke tolererer er intoleranse." Dette er selve antitesen til det totalitære. Dialog er våpenet i kampen om toleranse. Hvis man trekker seg fra dialogen, da objektifiserer man andre mennesker og åpner døren til det totalitære på vidt gap. Ved å innføre moralske absolutter, standarder som ikke lar seg forsvare på tvers av alle kulturer og tenkemåter, da har man allerede gitt opp toleransen.

Vi bør kanskje takke diktatorer som Hitler og Stalin for at de ga oss et tilnærmet universelt moralsk rammeverk. Vi bruker dem stadig som antiteser til det moralske; som premissleverandører for hva som er ondt. Men hva var det ved deres ideologier som var så galt? Dette er det verdt å reflektere over. Både Hitler og Stalin deler en rekke egenskaper med oss, egenskaper som vi ikke vil anse som umoralske. De var begge mennesker. De ble født inn i denne verden like nakne, sårbare og ignorante som hver og én av oss andre. Var det ikke nettopp deres intoleranse, at de kunne utøve makt uten å føre dialog, at de kunne unndra seg den moralske kontrakten, var det ikke nettopp dette som gjorde dem onde? Er det ikke selve absolutismen som er det ultimate ondet?

Nei, relativisme er ikke farlig. Det er likegyldighet, idiosynkrasi, uvitenhet og totalitære holdninger som står i veien for menneskelig lykke. Relativisme er det motsatte av absolutisme. Den paradoksale relativismen står igjen som det eneste universelle gode.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1862 gjorde Charles Darwin en prediksjon. Det var blitt oppdaget en orkidé på Madagaskar som hadde en 30 cm lang nektartrakt, og Darwin formodet at det eksisterte en møll med en tilstrekkelig lang ‘snabel’ til å kunne drikke nektaren av denne orkidéen.. Ingen slik møll var oppdaget og beskrevet i 1862, og Darwin ble latterliggjort av sin samtid. Da han døde 20 år senere var ennå ingen slik møll oppdaget.

72 år senere, i 1934, ga den østerriske filosofen Karl Popper ut sin bok Logik der Forschung, også kjent som The Logic Of Scientific Discovery. Poppers bok revolusjonerte vitenskapsfilosofien og innførte prinsippet om falsifiserbarhet. Vitenskap dreier seg, sa Popper, om å gjøre store formodninger og deretter jobbe for å motbevise dem, og det fundamentale kriteriet for å kalle en teori ‘vitenskapelig’ er at den kan motbevises empirisk.

Popper var den første til å isolere og formulere prinsippet om falsifiserbarhet, men hans teorier ble utfordret og videreutviklet i ettertid. En elev av Popper, Imre Lakatos, mente teorien var for lite fleksibel. Popper hadde ment at en vitenskapelig teori måtte forkastes så snart den var motbevist, men Lakatos hevdet på sin side at den kunne inneholde elementer av sannhet selv om den var blitt motbevist empirisk, siden også de empiriske forsøkene var basert på potensielt feilbarlig vitenskap. Thomas Kuhn bidro også til å danne et mer nyansert bilde av vitenskapen ved å beskrive den som et relasjonsbasert rammeverk av observasjoner og teorier, et ‘paradigme’.

Falsifiserbarhet er bevart som et fundamentalt prinsipp i vitenskapsteorien, men i dag snakker man bl.a. også om teoriens prediksjonskraft. Det regnes som positivt hvis en teori medfører nye prediksjoner, hypoteser som aldri er blitt testet. I 1915 gjorde Einstein, på bakgrunn av sin generelle relativitetsteori, en prediksjon om hvordan lys vil påvirkes av gravitasjonskrefter. Einsteins prediksjon om hvordan lys oppfører seg i gravitasjonsfelt var langt mer radikal enn det som var foreslått i klassisk fysikk, og teorien hans markerte et veiskille i fysikken. Formodningen ble bekreftet 4 år senere, under en solformørkelse 29 mai 1919; en stor dag i vitenskapshistorien.

I september 2006 kommer Paul A. Nelson til Norge. Han kommer sannsynligvis med fly; fremkomstmiddel som baserer seg på våre kunnskaper om aerodynamikk. Han bruker briller; et hjelpemiddel som er gjort mulig gjennom vår forståelse av optikk. På fredag skal Nelson delta i et nettmøte i regi av dagbladet.no; et medie som er et direkte resultat av vitenskapelig fremgang innen bl.a. elektronikk. Og han skal fortelle oss hvordan Intelligent Design (ID), en pseudoteori totalt blottet for etterprøvbare hypoteser, er vitenskap; at ID er et seriøst, vitenskapelig alternativ til Darwins teori om artenes opprinnelse.

Paul Nelson og hans tilhengere fremstår for meg idag som det fremste argumentet mot Darwins evolusjonsteori. Man skulle tro naturen ville favorisere intelligens, men det forklarer jo ikke hvorfor tilhengerne av ID ikke for lengst har bukket under. Denne gruppen av kristenfundamentalister forsøker å omdefinere et ord, å forandre språket for å gi sin egen religiøse overbevisning et snev av troverdighet. Å lansere ID som "vitenskap" innebærer å undergrave den konvensjonelle betydningen av ordet. Hvilken hensikt skal dette tjene, om ikke bare å spre uvitenhet og overtro?

Charles Darwin døde i 1882. Over 20 år senere, i 1903, ble det oppdaget en ny art på Madagaskar. Den fikk navnet Xanthopan morganii, og var en møll med 30 cm lang snabel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/19/477137.html

La meg bekjenne: Jeg tror ikke at haukene i Washington stod bak 11. september. Men det er ikke det jeg vil skrive om idag. Jeg vil skrive om noe som er langt viktigere; hva som gir oss grunnlag for å tro det ene fremfor det andre. Jeg vil snakke om forskjellen mellom argumentasjon og spekulasjon.

I argumentasjon tar vi utgangspunkt i ting vi er enige om, og så ser vi om vi kan komme til nye innsikter basert på dette. Hvis vi er enige om at premissene er sanne, og vi er enige om hvilke konklusjoner som kan utledes fra de nevnte premissene, da vil vi også være enige om at konklusjonen er sann.

I noen tilfeller kan vi være uenige om sannhetsgehalten til enkelte av premissene. Da må vi gå bakenfor resonnementet og forsøke å finne ut mer om dette. Hvis vi ikke klarer å konkludere kategorisk, da må denne usikkerheten tas med i vår endelige konklusjon.

For å skrive det ut i logisk notasjon:

1. A -> B
2. A
3. B

(1) og (2) er premisser, (3) er konklusjon basert på premissene (modus ponens). Hvis vi er enige om at begge premissene er sanne, da er vi enige om at også B er sann.

Hvis vi derimot er enige om at (2) er sann, men usikker på om (1) er sann, da vil konklusjonen ikke være B, men (A->B)->B. Da er sannhetsgehalten til A->B fortsatt et åpent spørsmål, som vi kan forsøke å besvare med andre resonnement.

I det praktiske liv er argumentasjon bare relevant så lenge vi har mulighet til å etterprøve premissene våre. Logisk resonnement helt uten tanke på hvordan variablene forholder seg til den virkelige verden kalles spekulasjon. Logikk dreier seg om dette. For all del, spekulasjon kan være særdeles interessant. Vi kan f.eks. finne tautologier; setninger som er sanne uavhengig av hvordan verden er. "Alle ungkarer er ugifte menn" er et eksempel på en språklig tautologi. Så har vi også selvmotsigelser; setninger som alltid er usanne. En negasjon av en tautologi er alltid usann, så vi kan konstruere en selvmotsigelse ved f.eks. å si: "Ikke alle ungkarer er ugifte menn."

En god gammel argumentasjonsmetode er det som kalles reductio ad absurdum. Det er ikke alle som er bevisste på denne metoden, men nesten alle kjenner den intuitivt. Først antar man et premiss, deretter utleder man negasjonen av premisset. Siden en setning ikke kan være både sann og usann, da må den altså være usann. Et resonnement av denne typen kan utledes fra Epimenides’ Paradox (som ikke er et paradoks). Epimenides sa følgende: "All Cretans are liars". Hvis vi antar at dette er sant, da er også Epimenides en løgner, og derfor kan vi konkludere med at "Not all Cretans are liars". Dette er absurd, og vi konkluderer derfor at "All Cretans are liars" må være usant, hvilket medfører at "Not all Cretans are liars" er sant. (QED)

Så, tilbake til Emil A. Røyrvik og 11. september: Røyrvik ramser opp 10 punkter som han mener gir grunn til skepsis omkring hva som egentlig skjedde den dagen. Jeg skal ta for meg étt av punktene, da dette er nok til å illustrere poenget mitt:

2. WTC 7, et 47 etasjers stålkonstruert høyhus som aldri ble truffet av noe fly, raste sammen i fritt falls hastighet sju timer etter at det andre tvillingtårnet kollapset. Myndighetene har aldri kommet med en forklaring på dette, og det er utelatt fra den offisielle 9/11-rapporten.

La oss undersøke hva som er premisser, hva som er argumentasjon og hva som er konklusjon. Premissene er som følger:

• Vi er alle enige om at WTC7 faktisk raste sammen.
• Vi er alle enige om at WTC7 ikke ble truffet av noe fly.
• Vi er alle enige om at skyskrapere ikke kollapser uten grunn.

Nå har ikke jeg satt meg inn i saken, men med mindre vi innfører nye premiss så står vi vitterlig overfor et stort, ubesvart spørsmål: Hvorfor kollapset WTC7?

Det er uproblematisk at Røyrvik stiller spørmålet. Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. Hvis du mener du har svaret, så må det være etterprøvbart. Og den beste måten å etterprøve teorier/hypoteser er ved en skikkelig etterforskning. Som sofasittere, internettsurfere og tv-tittere er vi uansett henvist til ulike former for spekulasjon.

Likevel er det mange som prøver seg med en misforstått form for reduction ad absurdum. Resonnementene går omtrent slik som dette:

• "Hvis Bush stod bak, hvorfor ville de da sprenge WTC7?"
• "Hvis CIA stod bak, hvorfor har ingen stått frem og sagt noe?"

Forskjellen på argumentasjonen til Røyrvik og spekulasjoner som dette, er at Røyrviks påstander kan etterprøves og motbevises, mens spekulasjonene bare åpner nye univers av hypoteser som man ikke har noen mulighet til å etterprøve. Spekulasjon er så intuitivt maktesløst at det eneste man bidrar til er å overbevise enda flere om at det er ugler i WTC-mosen.

Det er på tide å grave frem det gamle mottoet mitt: Du må gjerne være enig med meg, men du bør faen meg ha gode grunner for å være det. La oss holde oss til argumentasjon og klargjøring av fakta, takk. Så kanskje denne konspirasjonsmoten dør ut sammen med Crocs og andre utbrudd av kollektiv galskap. Det tjener ingen hensikt å møte Røyrvik med verken spekulasjon eller hån og latterliggjøring. Argumenter må møtes med argumenter, med mindre man faktisk er redd for at sannheten skal komme ut.

Det skremmende er jo at Røyrvik faktisk har rett når han skriver:

Synspunktene imamene fremmer i denne saken er langt fra ekstreme. Ikke engang statistisk sett. Flere spørreundersøkelser viser at bortimot halvparten av den amerikanske befolkningen er kritiske til den offisielle versjonen av 11. september, og at svært mange av dem tror amerikanske myndigheter på en eller annen måte var involvert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv barn forstår at hvis man stiller spørsmålet "Hvorfor det?" om et hvilket som helst tema og deretter gjentar spørsmålet rekursivt, så ender undersøkelsen uunngåelig i det absurde. Man kommer alltid til et punkt hvor det ikke lenger finnes svar, eller man tvinges til å slutte en sirkel. I dagliglivet er vi kanskje best tjent med å la slike spørsmål ligge, men det finnes de av oss som aldri helt klarer å legge fra seg disse problemene. Hvordan kan man leve uten mening?

Mange av oss baserer vårt verdensbilde på vitenskap, men også vitenskapen har sine grenser. Vi lar oss styre av følelser som vi ikke kan forklare, men vi tror likevel vi er frie. Vi forsøker å forklare verden, men vi har ingen faste referanser. Jeg har aldri før lest noen som har formulert dette så vondt og vakkert som Albert Camus gjør i The Myth Of Sisyphus:

Of whom and of what indeed can I say: ‘I know that!’ This heart within me I can feel, and I judge that it exists. This world I can touch, and likewise I judge that it exists. There ends all my knowledge, and the rest is construction. For if I try to seize this self of which I feel sure, if I try to define and to summarize it, it is nothing but water slipping through my fingers. [..] This very heart which is mine will forever remain indefinable to me. Between the certainty I have of my existence and the content I try to give to that assurance, the gap will never be filled. For ever I shall be a stranger to myself. In psychology as in logic, there are truths but no truth. [..]

And here are trees and I know their gnarled surface, water and I feel its taste. These scents of grass and stars at night, certain evenings when the heart relaxes – how shall I negate this world whose power and strength I feel? Yet all the knowledge on earth will give me nothing to assure me that this world is mine. You describe it to me and you teach me to classify it. You enumerate its laws and in my thirst for knowledge I admit that they are true. You take apart its mechanism and my hope increases. At the final stage you teach me that this wondrous and multi-coloured universe can be reduced to the atom and that the atom itself can be reduced to the electron. All this is good an I wait for you to continue. But you tell me of an invisible planetary system in which electrons gravitate around a nucleus. You explain this world to me with an image. I realize then that you have been reduced to poetry: I shall never know. [..]

[Y]ou give me the choice between a description that is sure but that teaches me nothing and hypotheses that claim to teach me but that are not sure. A stranger to myself and to the world, armed solely with a thought that negates itself as soon as it asserts, what is this condition in which I can have peace only by refusing to know and to live, in which the appetite for conquest bumps into walls that defy its assaults?

Å lese Camus er som å bli dyttet nærmere og nærmere et stup; en enorm avgrunn som vi vanligvis prøver å unngå å se ned i. Kanskje er vi nødt til å konfrontere vår egen absurde eksistens for virkelig å forstå at vi, tross alt, er lykkelige..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sweet Joni from Saskatoon

Here’s a ring for your finger

It shines like the sun

but it feels like the moon

.. sang Neil Young en gang i tiden. Han er ikke den eneste som har hatt sterke følelser for Joni Mitchell. Storheter som Prince og Elvis Costello har latt seg inspirere av henne. Graham Nash skrev sin klassiske Our House til henne mens de to var elskere. Madonna har uttalt at Mitchells Court And Spark var hennes favorittalbum på 70-tallet. Janet Jackson brukte refrenget fra Big Yellow Taxi som ’sample’ i sin hit Got ‘Til It’s Gone fra 1998. Senest i 2002 hadde Counting Crows en hit med samme låt. Det sies også at Zeppelins låt Going To California var et resultat av Robert Plants forelskelse i Mitchell. Historien skal videre ha det til at Bill Clinton ga sin datter navnet Chelsea som følge av å ha hørt Judy Collins’ versjon av Mitchells Chelsea Morning.

Mitchell startet som singer-songwriter innen folk-tradisjonen, men begynte å eksperimentere med jazz og andre stilarter mot slutten av 70-tallet. Hun ble tidlig kjent for sin unike stemme, sine dypt poetiske tekster og uvalige gitarharmonier. Hun er mest kjent for sine tidlige album som Ladies Of The Canyon (1970), Blue (1971) og Court And Spark (1974). Av disse er Blue kanskje det aller mest populære. Det ble kåret til det beste canadiske albumet gjennom tidene i 2000, og kom på 30. plass i Rolling Stone Magazines kåring av tidenes 500 beste album i 2003.

Men argumentum ad populum holder selvsagt ikke når man snakker om musikk. Det er bare en ting som teller: Subjektiv persepsjon. Som en liten smakebit på Mitchells poetiske evner vil jeg gjengi teksten til Both Sides, Now. (Hvis du skulle fatte interesse og ønsker å høre sangen; pass på at du anskaffer originalversjonen fra albumet Clouds [1969].)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Morgenbladet trykket denne uken et åpent brev fra Osama bin Laden til det amerikanske folk, datert 6. oktober 2002. Her formulerer og besvarer bin Laden punktvis (forunderlig nok etter modell av Wittgensteins Tractatus?!) de to spørsmålene «Hvorfor slåss vi mot dere og setter oss opp mot dere?» og «Hva oppfordrer vi dere til, og hva ønsker vi av dere?». Svarene han gir er relativt forutsigbare, og kan kort oppsummeres som henholdsvis «fordi dere har drept og undertrykket muslimer i lange tider» og «konverter til islam og oppfør dere som anstendige mennesker».

I avsnitt etter avsnitt beviser bin Laden at han er like lite interkulturell som sin erkenemesis i Washington; vestlig kultur er umoralsk og forkastelig ned til sitt fundament og trosser Guds vilje på alle tenkelige måter. Bin Laden bekrefter derfor, i stor grad, det demonbildet som er blitt skapt av ham, og sjansene er små for at han noen gang vil nå igjennom til amerikanerne med sitt religiøst belastede budskap.

Det er i det hele tatt lite av brevet som er egnet til å overraske, bortsett fra dette ene: De få gangene bin Laden forlater religionsretorikken til fordel for sekulære argument er han faktisk langt mer overbevisende enn Washington vanligvis evner å være. Etter å ha ramset opp det han anser som amerikanske forbrytelser – palestinernes lidelser, Libanon, intervensjonen i Somalia, støtten av russernes krig i Tsjetsjenia og indernes undertrykkelse av muslimer i Kashmir – hevder han at det er hans plikt å gå til krig mot dette systemet. Men hvordan kan dette rettferdiggjøre drap på sivile? Bin Laden svarer:

3.1. Dette argumentet strider mot deres stadige gjentakelse av at Amerika er frihetens land og frihetens leder i verden. Hvis dette er riktig, er det jo det amerikanske folket som velger sin egen regjering av egen, fri vilje; et valg som bunner i deres aksept av politikken. Dermed har det amerikanske folk valgt, bifalt og bekreftet sin støtte til Israels undertrykking av palestinerne, okkupasjonen og utbyttingen av Palestina og alt vedvarende drap, tortur, straff og fordriving som palestinerne blir utsatt for.

[...]

3.5. Derfor kan ikke det amerikanske folk være uskyldig i alle forbrytelsene som amerikanere og jøder begår mot oss.

[Morgenbladet 8.-14. sept, 2006]

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange mennesker vil la seg rive med av slik argumentasjon. En av feilene i resonnementet ligger i premisset om at det amerikanske folk er et fritt folk, og dette premisset er til alt overmål hentet direkte fra Washingtons frihetsretorikk. Hvis amerikanske myndigheter har rett, sier bin Laden, da har det amerikanske folk selv legitimert våre overgrep mot sivile.

Vel, amerikanske myndigheter har slettes ikke rett. Amerikansk media lider under utbredt selvsensur og viktige nyheter om deres egne overgrep når aldri det brede lag av folket. USA er et fritt land i den forstand at man har lov til å publisere systemkritikk, men slike ytringer når aldri main stream media. Dette fenomet er beskrevet og forklart i boken «Manufacturing Consent» av Edward S. Herman og Noam Chomsky. Bin Laden angriper altså mennesker som tror de er frie, men som i realiteten er ofre for det samme systemet som bin Laden er ute etter å bekjempe. Paradoksalt nok er det bare de virkelig frie amerikanerne, de som er klar over medias selvsensur og derfor søker sin informasjon andre steder, som vil være istand til å gjenkjenne bin Ladens falske premiss.

Kulturell bias er ikke et enestående vestlig fenomen. Arabere vil lettere identifisere seg med arabiske ofre, på samme måte som vi i vesten har lettere for å identifisere oss med ofrene i World Trade Center. Så lenge Washington insisterer på at USA er frihetens og demokratiets forsvarere vil bin Laden ha en lett jobb med å rettferdiggjøre terror mot vesten overfor både religiøse og sekulære arabere. Islamsk fundamentalisme står kanskje ikke høyt i kurs i vesten, men retorikken fra det hvite hus kan vise seg å gi fundamentalistene et propagandaovertak i den arabiske verden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du noen gang irritert deg over at folk som Michael Moore, Arundhati Roy og halvparten av skuespillerne i Hollywood blir stemplet som Anti-Amerikanske bare fordi de er kritiske til amerikansk politikk? Har du opplevd å bli beskyldt for anti-semitisme fordi du har kritisert politikken til staten Israel? Eller er det kanskje du som har beskyldt andre for anti-semitisme fordi dere var uenige om israelsk politikk?

Jeg anbefaler alle å ta en titt på denne flash-videoen. La oss vise vår avsky mot totalitære holdninger, uansett hvilken drakt de kommer i.

(Takk til G, nok en gang, for tipset.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I serien ubetydelige (og uleselige) dialoger (som var ment å være private) fra livet til tankespinn, presenterer jeg idag:

Ca. 1000

4:09 PM me: huh?